Norsk politikk

I Fædrelandsvennen i mars stilte jeg spørsmål om hvorvidt det finnes en ideologisk høyreside i Kristiansand, og uttrykte savn over diskusjon om annet enn personvalg.

Etter invasjonen av Ukraina har nettstedet til Rødt-medlem Pål Steigan kommet i kraftig søkelys. Oppmerksomheten rundt Steigan og kompanis ganske utilslørte støtte til Putin og Russland har blitt for kraftig kost for Rødt.

Det er høyst tvilsomt om tilliten til domstolene øker ved at de gis «bedre lokal forankring og bedre forståelse for lokale forhold». Tvert imot er det fare for at tilliten da svekkes.

Den liberalistiske fløyen i Fremskrittspartiet forsvant raskt fordi den ikke eksisterte. Heller ikke nasjonalkonservative er organisert i en fløy; den nasjonalkonservative strømningen i partiet er simpelthen sterkest.

Unge velgere er mer venstreorienterte enn befolkningen generelt. Men blant de unge velgerne er det de yngste som er minst venstreorientert.

Vi skal stille høye krav til våre politikere. Men jakten på feil og mangler bør ikke vippe over i et krav om ufeilbarlighet. Politikere skal ikke være kunstprodukter. 

Jeg savner en ideologisk høyreside i Kristiansand, som snakker om politikk fremfor personvalg og samarbeidsproblemer.

Så langt har vi i Norge vært heldige ved at Fremskrittspartiet har fungert som en trykkventil mot ytre høyre. Derfor er ingen tjent med at partiet forsøker å utkonkurrere Rødt når det kommer til populistiske forslag. Nå for tiden skal det dessuten godt gjøres.

Unnfallenheten for Rødts idégrunnlag bidrar til en svekkelse av vår demokratiske beredskap.

Det virker som om det er årevis siden Senterpartiet var et lite bondeparti og Rødt et sært prosjekt for marxist-leninister. De har mobilisert nye velgergrupper som ikke føler at politikken har sett dem.

Problemet med Viken er ikke at fylket er blitt for stort, men at det er for lite til å løse de oppgavene politikerne burde være opptatt av.

Hvem som blir Høyres neste leder kan avgjøres snart. Se hva som skjer.

Regjeringen virker å ville handle veldig fort når det skal innføres tiltak, men ikke når det handler om å myke opp. I stedet for å dytte ansvaret over på byråkratiet, bør de svelge sin egen stolthet og vurdere tiltak kontinuerlig.

Vi må trolig lære oss å leve med pandemien som et vedvarende fenomen. Det gir lavere vekstkraft. Knapphet på varer og energi vil gjenta seg. Løsningen er ikke å bruke enda mer oljepenger. Da risikerer vi en større renteøkning for vanlige folk.

Økt saksfokus, velgerflyktighet og partifragmentering bør føre til nytenkning om hvordan den nye storkommunen skal styres.

«Opp gjennom historien kan man stadig se hvor vanskelig folk har for å se sammenhenger i det som gjøres og i det som skjer. Også små ting må ses i en større sammenheng og man må alltid spørre hvilke konsekvenser de kan få på lengre sikt!»

MDGs valgkampevaluering peker mot et mindre polariserende og bredere parti.

Dette er etter min mening en av de største blindsonene i norsk politikk: Alle vet at private aktører ikke er perfekte. Samtidig er det altfor få som er opptatt av at heller ikke det offentlige er perfekt. 

Norsk politikk kjennetegnes av en tverrpolitisk enighet om gjennomføringen av reformer. Vil dette endres med dagens regjering?

Miljøpartiet De Grønne (MDG) har hatt store politiske gjennomslag innen klima og miljø. Men i likhet med FrP – som fikk endret norsk innvandringspolitikk – gir det ikke store utslag i valgresultater.

"Mange som fortsatt sympatiserer med KrF i dag opplever at pekefingermentaliteten kommer fra nye steder. Der bedehusets predikanter og klamme ledertyper harmdirrende advarte mot samfunnshusets umoral og dans, er det predikanter i den sosialliberale skravleklassen som retter pekefinger mot mennesker som føler seg hjemme i KrFs hus. Det er ikke spesielt tolerant, og derfor er det viktig at noen tar KrF-ere i forsvar."

"Gjennom mange år med arbeid med Civitas akademi og kurs har jeg møtt flere røde og blå KrF-ere. De er enige om noe og uenige om annet. Felles for dem jeg har truffet, er at de tenker reflektert og selvstendig."

Det er, forståelig nok, det nye stortingsflertallet som får mest oppmerksomhet nå. Men bak diskusjoner om det nye flertallet, diskusjoner om hvem som skal samarbeide, og ytre venstres definitive gjennombrudd i nyere tid, skjuler det seg et lite stykke nyere politisk historie i det borgerlige sentrum.

De som stemmer taktisk, gjør det av en grunn. Det er ett eller annet de vil oppnå. Men for å være sikre på at de oppnår det de vil, må de nesten være synske.

"Norsk styringskunst har vist seg på sitt beste når samfunnsøkonomiske sammenhenger har blitt hensyntatt samtidig som politisk ledelse har forankret dette hos velgerne", skriver Lars Kolbeinstveit.

MDG skuffet i skolevalget, tross store forventninger. Vil partiet mislykkes i stortingsvalget også?

Den store fortellingen om norsk kristen kultur de siste tiårene preges av modernisering og radikal åpenhet.

Årets valgkamp har vært preget av en fragmentering av den politiske debatten og økt polarisering mellom opposisjonen og regjeringen. Hva vil dette kunne bety for politikkutviklingen etter valget?

Miljøpartiet De Grønnes skolepolitikk er overraskende borgerlig. Partiet ligger mye nærmere KrF og Sp enn SV og Ap.

Klima har dominert valgkampen de siste ukene. Derfor er språket som brukes i klimadebatten viktig.

Det kan virke som at mange av KrFs kritikere blander det å være snever med å være annerledes. Ikke så overraskende, for partiet representer en motkultur i norsk partiflora. En gul løvetann som vokser for seg selv.

Når dette ikke fanges opp i Aftenpostens måling, er det fordi dette svaralternativet ikke er med i deres undersøkelse.

Hvilken påvirkning har meningsmålinger på valgkampen og den politiske debatten? Se video fra debattmøte i samarbeid med Norstat med Lars Nehru Sand, Johannes Bergh, Daniel Torkildsen Lea og Mads Motrøen.

Se video fra Civitafrokost og skolepolitisk duell mellom Guri Melby (V) og Torstein Tvedt Solberg (Ap).