Norsk politikk

Spørsmålet som vi bør interessere oss mer for nå, er hvilke konsekvenser det har at det politiske landskapet blir stadig mer fragmentert.

Når Ap vil bruke pekefinger i stedet for insentiver, lefler de også med grensene for politikk.

FrP vil vinne valg, men vil partiet klare å bruke makten det innebærer?

En ny debatt om norsk EU-medlemskap er sannsynlig i neste stortingsperiode. Den kan bli like splittende for Fremskrittspartiet som det Arbeiderpartiet har opplevd.

Toneangivende aktører vil ikke at Frp skal bli for stort. Men de kommer til å løfte Listhaug inn i statsministerboligen.

Er det noe som kan forene de borgerlige partiene igjen, eller går det mot en skilsmisse før valget i 2029?

KrF har de siste årene fremstått som en moderne organisasjon.

For et lite parti som Kristelig Folkeparti er det å karre seg over sperregrensen partiets fremste dyd. Et større bidrag til den borgerlige blokken finnes knapt.

Godt samarbeid og minst mulig «kaos» er som regel en god forsikring mot å tape valg.

Fagorganiserte som stemmer Frp er ganske mange. De er notorisk lei av venstresidens snakk om retorikk.

De politisk engasjerte forstår seg ikke på politisk interesserte. Avstanden mellom oss øker i takt med at valgdagen nærmer seg.

Alle partier burde studere skolevalgresultatene nøye, skriver Skjalg Stokke Hougen og Alexander Z. Ibsen.

De unge fortsetter å skuffe den eldre garde, Fremskrittspartiet er desidert størst blant de unge og høyrebølgen styrker seg.

Fremtidstroen er svakere, politikertilliten synkende og velgere opplever mindre frihet i livet. Tallene viser en politisk utfordring som krever tydelige samfunnsforbedringer i løpet av de neste fire årene.

Et vesentlig trekk ved høyrebølgen er at dens fremste aktører ikke lar seg diktere av woke eller venstresidens moralister. Det har Ola Svenneby, Dag-Inge Ulstein og Peter Frølich forstått.

Tyngdepunktet i velgernes foretrukne politikk heller mer mot borgerlige og liberale løsninger.

Folk som på 90-tallet hadde sympati med rødvinsglasset til Valgerd Svarstad Haugland, og oppgjøret med pietismens pekefingermentalitet, mangler forståelse for dagens verdikamper.

Er det et problem? 

Å stemme Venstre kan være en punktmarkering for en liberal verden som er utrolig mye bedre enn det zeitgeisten skulle tilsi.

Partienes programmer er simpelthen dårlig egnet til å fortelle velgerne hvilken politikk som er viktig.

Når politikere ønsker revansj etter nederlag, bør partiene ha en bedre plan enn sist.

Det er lett å kritisere politikere, men vanskeligere å verdsette dem.

Nils-Petter Enstad skriver at han, som kristendemokrat, støtter Støre som statsminister etter valget i 2025. En mer naturlig konklusjon er å støtte det eneste kristendemokratiske partiet – Kristelig Folkeparti – hvis man ønsker en politikk bygd på det kristne menneskesynet, nestekjærlighet og forvalteransvar. 

Etter valget kan partiet Rødt komme på vippen. Den situasjonen vil partiet utnytte til å få politisk gjennomslag.

Det er et problem for hele høyresiden at partiet sliter på målingene – nå også blant unge velgere.

Når Lars West Johnsen skriver at LO må forsvare «Norge slik vi kjenner det», er det nærliggende å spørre: Hvem er det egentlig som har bygget landet?

KrF har lenge lett etter «den nye kontantstøtten». Nå har partiet vedtatt en familiepolitikk som peker mot en alternativ visjon for familielivet.

Høyrebølgen blant de unge er reell, men den kom etter forrige stortingsvalg. Spørsmålet er hvor varig den er.

En stilltiende antagelse om overflod gjennomsyrer SVs økonomiske politikk. Det produserer et kraftig underskudd på troverdighet.

Den siste tiden har vi sett flere tilfeller der politikere bruker nedsettende språk for å fremme sine egne saker. Det er spesielt oppsiktsvekkende når det kommer fra erfarne politikere.

At Rødt er glad i ordet «gratis», kommer tydelig frem i partiets program. Men ingenting er som kjent gratis, og Rødts forslag vil kreve vanvittige pengesummer fra norske skattebetalere.

For meg er det vanskelig å forstå hvordan det nye fokuset er egnet å vinne tilbake velgerne partiet har tapt. KrF bør uansett ha in mente at frikirkevelgerne trolig ikke er mange nok til å holde partiet stabilt over sperregrensen.

Det er verdt å minne om at det er Støre, ikke Stoltenberg, som er statsminister i Norge.

Arbeiderpartiet har hatt en tradisjon for rasjonell utenrikspolitikk. Denne tradisjonen har brutt sammen.