demonstrasjon, protest — istockphoto.com

All politikk er ikke klassekamp

Når Lars West Johnsen skriver at LO må forsvare «Norge slik vi kjenner det», er det nærliggende å spørre: Hvem er det egentlig som har bygget landet?

Skjalg Stokke Hougen

Publisert: 26. mai 2025

I anledning LOs lederbytte skrev sjefredaktør i Dagsavisen, Lars West Johnsen, en kommentar om hvilken oppgave organisasjonen nå har foran seg. Han maner til kamp mot det han kaller «mørket som truer» – mørket fra den politiske høyresiden.

Det som gjør kommentaren interessant, er ikke analysen, men retorikken og historiefortellingen. West Johnsen er ikke primært opptatt av hva venstresiden kjemper for, men hvem de kjemper mot.

Gjennom hele teksten trekkes linjer til en historiefortelling hvor all politikk reduseres til klassekamp: Arbeid mot kapital, undertrykte mot undertrykkere.

Verden deles inn i helter og skurker. LO og venstresiden fremstår som de edle forsvarerne av folkets frihet, mens høyresiden representerer kapitalens kyniske makt. Ifølge West Johnsen må ikke venstresiden glemme «fienden» som forener dem.

Argumenter er med andre ord underordnet, det er langt viktigere å utdefinere motstanderen. Denne typen retorikk finner vi også hos flere markante stemmer på venstresiden om dagen.

Bare i løpet av mai har Klassekampens redaktør, Mari Skurdal, brukt to lederartikler på å tegne opp en kamp mellom det hun kaller «folkemakt» og «pengemakt».

Det er mistenkeliggjøring og fiendebilder på tomgang.

Linn Herning antyder at Nikolai Astrup, fordi han ønsker effektivisering i offentlig sektor, i realiteten er en slags skjult beundrer av Elon Musk og Donald Trump.

Dette er ikke saklig kritikk – det er mistenkeliggjøring og fiendebilder på tomgang. Og det faller på sin egen urimelighet.

All politikk er ikke klassekamp. Økonomisk ansvarlighet eller vilje til å reformere offentlig sektor betyr ikke at man vil rasere velferdsstaten.

Enda mer problematisk er det når West Johnsen trekker opp noen lange historiske linjer. I hans fortelling om kampen mot fascisme – som han bruker som en slags parallell til nåtidens Norge – er det Norges Kommunistiske Parti (NKP) som er helten.

Den brede, samlede motstandskampen i Norge under krigen glimrer med sitt fravær.

Men kampen mot fascismen var ikke en kamp for kommunisme. Mange norske kommunister og sosialister var tilhengere av Stalin, aksepterte vold som politisk virkemiddel og anså diktatur som en nødvendig del av klassekampen.

Sovjetunionens ikkeangrepspakt med Hitler i 1939 – Molotov-Ribbentrop-pakten – ga i praksis grønt lys for at Hitler kunne underlegge seg store deler av Europa.

Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1948 bør minne oss om hvorfor det var nødvendig å sette foten ned mot NKP.

Pragmatikeren Gerhardsen omtalte kommunistene som en trussel mot «folkets frihet og demokratiet». En antifascist var ikke nødvendigvis en god demokrat.

Når West Johnsen skriver at LO må forsvare «Norge slik vi kjenner det», er det nærliggende å spørre: Hvem er det egentlig som har bygget landet?

Var det Rødt? Partiet har aldri hatt innflytelse. Heller ikke SVs økonomiske politikk har ligget til grunn for utviklingen av den norske samfunnsmodellen.

Det Norge vi kjenner i dag er et resultat av kompromisser, samarbeid og ansvarlighet. Det er blitt til i samspillet mellom politikere, enkeltindivider, embetsverk, næringsliv, fagbevegelsen og sivilsamfunn.

Å redusere dette til et spørsmål om fiender og klassekamp er ikke bare intellektuell latskap – det er direkte skadelig for en sunn offentlig samtale.

Også Dagsavisens sjefredaktør bør kunne anerkjenne at Norge har en felles historie. At nordmenn fra ulike politiske leire kjempet mot fascismen. Og at det moderne Norge ble bygget gjennom brede politiske koalisjoner – ikke gjennom revolusjon, men gjennom reform.

Teksten er publisert i Dagsavisen 21.5.2025.