Sylvi Listhaug blir statsminister
Toneangivende aktører vil ikke at Frp skal bli for stort. Men de kommer til å løfte Listhaug inn i statsministerboligen.
Publisert: 3. oktober 2025
Et omkved i skravleklassen er at Norge heldigvis ikke er som Sverige var. Vi isolerer ikke partiet på høyrefløyen, men tar partiets saker på alvor. Det er en sannhet med modifikasjoner. Vi tåler nemlig Fremskrittspartiet (Frp) bare når det ikke er for stort.
Det er ganske samlet konsensus, fra de stuerene i Rødt til de liberale i Høyre, om at de misliker Listhaug. Tanken om at hun kan bli statsminister, er skremmende for dem.
Særlig Venstres velgere, som foretrekker Jonas Gahr Støre (Ap) fremfor Listhaug, fikk naturlig nok mye oppmerksomhet ved årets valg. Mange i pressen elsket dette, og de borgerlige partiene ble stadig plaget med hvorvidt Listhaug kunne godtas som statsminister.
Hvorvidt Erna Solberg var en egnet kandidat, fikk mye mindre oppmerksomhet, til tross for aksjesaken og filmen «Ingen kommentar».
«Ikke si det til noen»
«Jeg kan ikke forstå hvorfor presumptivt borgerlige mennesker kan finne på å stemme Frp», sa en bekjent til meg nylig. Mange som leser dette innlegget, har sikkert hørt eller sagt lignende ting selv.
Det som er påfallende, er hvordan tankegangen er preget av en anstendighet som står i veien for nysgjerrighet. Nysgjerrighet for hva som er de gode grunnene til å stemme Frp.
Utenfor avisspalter og edru lunsjbord – i krokene på pubene og på private meldinger – hørte jeg utover sommeren stadig politisk engasjerte folk med høy utdannelse si at de egentlig ikke fryktet Listhaug som statsminister, før de raskt påpekte at jeg ikke måtte si det til noen.
Min favoritt er en skarp akademiker, på vei til en internasjonal konferanse, som sa: «Jeg forhåndsstemte Frp, men kommer til å si til folk at jeg stemte Ap.»
Emil André Erstad skrev kommentaren «Dronning Sylvi av Norge» i vår. Den kan anbefales til nysgjerrige lesere. Erstad forklarer hvordan en moderat linje, med avstand til både Donald Trump og Vladimir Putin, er sentral i Frps strategi.
Det moderate Frp overses
En internasjonal høyrebølge og trumpisme er trender som tilhengere av liberalt demokrati frykter. Frykten er ikke ubegrunnet, men for ofte overses det moderate Frp, som Erstad og folk flest ser.
Legitime og harmløse høyrevridde standpunkter slås i hartkorn med kulturkrigen i USA.
Et nylig eksempel er all ståheien rundt KrFUs Ingrid Olina Hovlands kritikk av at deler av likestillingspolitikken i Norge er gått for langt. Hovland har presise og liberale poenger som det er liten grunn til å blåse seg veldig opp over.
KrFU er ikke Frp, men Listhaug har selvfølgelig sagt lignende ting før. Samme støyen da, med påfølgende anbefaling fra noen av oss om å være litt nysgjerrig på hva Listhaug egentlig sa. Men det var ikke sosialliberale og likestillingsorienterte mennesker interessert i.
Folk som ikke ønsker at Listhaug skal være populær, gjør det ofte påfallende lett for henne å bli populær.
Et annet godt eksempel fra valgkampen var en av de siste debattene da Listhaug kalte AUF-leder Gaute Skjervø «notorisk løgner». Mange reagerte sterkt og tok avstand, men oppslutningen om Frp fortsatte bare å stige. En medvirkende årsak kan være at Listhaug ofte ikke er alene om å være polariserende.
I samme debatt advarte hun også mot kostbar klimapolitikk som kan gå alvorlig ut over nordmenns lommebok, uten at det har noen nevneverdig positiv effekt på klimaet. Erna Solberg (H) og Støre avfeide bare Listhaug på dette punktet. Det er slikt som løfter Frp frem.
Saklighet er ikke alt
Listhaug og Frp fortjener selvfølgelig kritisk søkelys på lik linje med andre, men det må gjøres ordentlig dersom det skal bite. At hun ikke burde sagt «notorisk løgner», er sant. Men det har lite å si for en velger som må si nei til at sønnen skal kunne dra på fotballcup fordi inntektsskatten må være høy for å finansiere politiske og «grønne» visjoner.
Ulikhet bryter med norske verdier. Tendensen til at mediene og akademia behandler Frp ulikt andre partier, er derfor noe mange nordmenn misliker. Derfor stemmer de Frp.
Listhaug er populær fordi hun ikke danser etter de politisk korrektes pipe. Saklig sett er hun likevel ofte vel sta. Men saklighet er ikke alt i politikk. Og dessuten er polariserende usaklighet, krydret med noen viktige og gode poenger, ofte effektive virkemidler for å vinne stemmer og ta sakseierskap.
Usakligheten skaper forvirring hos motstanderne, som spiller seg selv ut over sidelinjen istedenfor å ta de viktige poengene på alvor. Verdens mektigste mann er uhyre dyktig på dette.
Det kan innvendes at Listhaug ikke er egnet som statsminister. Men det er ikke det jeg skriver om. Jeg skriver at det ikke er usannsynlig at hun blir statsminister. Det kommer ikke norske eliter til å klare å stoppe før de blir mer nysgjerrige.
Innlegget er publisert i Aftenposten 1.10.2025.
Relatert
Tapermentalitet fra Minerva
Vi trenger en ny maktutredning
Har vi en høyreside i Norge?
Fri har meninger – ikke fasit
Det er ingen problemer med Fri
