Rotårsaken til SVs uansvarlige økonomiske politikk: Et premiss om overflod av alt

En stilltiende antagelse om overflod gjennomsyrer SVs økonomiske politikk. Det produserer et kraftig underskudd på troverdighet.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 30. mars 2025

Tenk deg et land med overflod av alt. I dette landet er det ingen grunn til å frykte for noen mangel på produktive ressurser, det være seg i form av arbeidskraft, kapital, kunnskap eller entreprenørskap. I dette overflodssamfunnet er det grunnleggende knapphetsproblemet redusert til et fordelingsproblem, samt til et spørsmål om å redusere vårt overforbruk av klodens natur- og miljøressurser og utslipp av klimagasser.

Et slikt land finnes naturligvis ikke i virkeligheten. Men den logiske forestillingen om evig ressursoverflod har likevel sneket seg inn som et grunnpremiss i SVs nylig vedtatte arbeidsprogram for stortingsperioden 2025-2029. Programmet har tittelen «Miljø og rettferdighet».

Overflod av arbeidskraft

Et tydelig eksempel på hvilke spenninger dette tause premisset skaper, mellom mål og midler i SVs økonomiske politikk, har NRKs politiske kommentator Lars Nehru Sand nylig påpekt i en ytring på nrk.no.

Det Nehru Sand fant, etter sin gjennomgang av stortingsvalgprogrammet, var et stort sprik mellom SVs løfter om økt bemanning på en rekke områder (helse, skole, grønn industri, forsvar mv.) og en oppsiktsvekkende mangel på hint om hvor de knappe arbeidskraftressursene var tenkt å komme fra.

Det inntrykket som sitter igjen, er at det i SVs virkelighetsbilde ikke er noen grunn til å forvente økt knapphet på arbeidskraft i fremtiden. Inntrykket blir i liten grad påvirket av at det i SVs program nevnes tre mulige kilder til økt rekruttering av arbeidskraft: redusert bemanning i oljenæringen, økt innvandring og det å få flere inn i arbeidslivet.

Når SV, på toppen av det hele, går inn for å lovfeste en normalarbeidsuke på 37,5 timer, som et første skritt på veien mot 6-timersdag med full lønnskompensasjon, er det all grunn til å spørre hvordan SV får sitt samlede bemanningsregnskap til å gå opp.

Det hjelper i hvert fall ikke å «avvikle bemanningsbransjen og gjøre arbeidsformidling til et offentlig ansvar», slik partiet også går inn for.

Men SVs gåtefulle omgang med virkelighetens iboende ressursknapphet stopper ikke ved arbeidskraften. Den avslører seg også i omgangen med økonomisk verdiskaping, selve kilden til velstand og overflod.

Overflod av velstand

Et sted i SVs program står det å lese: «Økt produktivitet og velstand må fordeles rettferdig, både til folks lommebøker og til mer velferd og fritid». Men det står ikke noe i programmet om hvordan SVs politikk vil bidra til økt produktivitet og velstand. Dermed oppstår en ny gåte: Hvor skal veksten komme fra, som skal finansiere mer rettferdig fordeling, flere velferdsgoder og mer fritid?

Det kan se ut som om SV velger å ta økt produktivitet og velstand for gitt, som en taus forutsetning om overflod – hinsides produktive incentiver og institusjoner. For hva blir vel oppgaven til den økonomiske politikken, annet enn å fordele goder, hvis man i utgangspunktet legger til grunn et premiss om permanent overflod? Eller sagt med SVs egne ord, om hovedinnretningen av egen økonomiske politikk: «Den økonomiske politikken skal være drivkraft for å nå klimamålene og redusere ulikhetene i samfunnet».

Overflod av kapital

Spenningsnivået mellom mål og midler i SVs økonomiske politikk øker ytterligere noen hakk når vi kommer til den implisitte overflodsantagelsen knyttet til kapital og entreprenørskap. Man leter forgjeves i SVs arbeidsprogram etter opplysende hint om sammenhengen mellom produktive incentiver, innovativt entreprenørskap, velfungerende markeder og produktivitetsvekst – hovedkildene til kapitalvekst og økt velstand.

Men det er likevel ingen mangel på kapital i SVs programmer. I det mer ideologisk betonte prinsipprogrammet fra 2023 kommer SVs overordnede perspektiv på kapital tydelig frem: «Staten må ta kontroll over kapitaltilgangen og styre den mot fellesskapets mål».

Hva dette kan bety i praksis for neste stortingsperiode gir arbeidsprogrammet noen svar på:

Økt utbytteskatt
Økt formuesskatt
Tette skattehull og gjøre det vanskeligere for de rikeste å flytte til utlandet for å unngå å betale skatt
Legge til rette for arbeidereide bedrifter og utrede en form for lønnstakerfond. En andel av overskuddet i bedriftene settes av i et fond eid av de ansatte i fellesskap, for oppkjøp av eiendeler i bedriftene
Økt skatt på bankenes overskudd
Endre rammevilkårene og reguleringen av finansbransjen, slik at det tas hensyn til klima og klimarisiko i kredittprosessen
Økt skatt på høye inntekter og eiendom
Økt grunnrenteskatt på oppdrettsnæringen og vurdere grunnrenteskatt på andre naturressurser med superprofitt
Innføre skatt på arv

Overflod av negative ringvirkninger

Summen av disse programpunktene angir, i fravær av konkrete tallstørrelser, en retning som vanskelig kan tolkes som annet enn en merkbart høyere beskatning av kapital og privat eierskap, sammenlignet med dagens situasjon. En situasjon som er problematisk nok som den er, ikke bare for eiere av eksisterende næringsliv, men i høyeste grad også for innovative gründere med vekstambisjoner.

SVs skattepolitikk vil på en merkbar måte svekke de produktive incentivene for kapital, investeringer og entreprenørskap, men også incentivene for arbeid og investeringer i humankapital. Det er en sikker oppskrift på svakere produktivitetsutvikling og økonomisk stagnasjon. Det betyr mer kamp om godene, mindre å fordele og fare for dypere sosiale og politiske spenninger i samfunnet.

Men det setter også et stort spørsmålstegn bak realismen i SVs klimapolitiske ambisjoner. Hvordan har SV tenkt å finansiere det store investeringsløftet som trengs for å lykkes med det grønne skiftet, uten en økonomi preget av vekst og konkurranse om de beste klimaløsningene? Det lar seg vanskelig gjøre å krympe økonomien gjennom et grønt skifte.

Overflod av kraft

Et vellykket grønt skifte er dessuten utenkelig uten et betydelig løft i produksjonen av ny fornybar kraft til en konkurransedyktig pris. Den utfordringen gir SV ingen gode svar på i sitt program. Derimot kan vi lese flere dårlige svar: Blant annet å si «nei til videre utbygging av storskala vindkraft på land og som bunnfaste anlegg nær kysten», samt å «melde Norge ut av EUs energiunion og ACER». Heller ikke etableringen av «et statlig selskap som skal utkonkurrere de eksisterende strømsalgsselskapene med mer forutsigbare avtaler og avkoble forbrukerens pris fra det daglige spotmarkedet» gir gode svar på hovedutfordringen.

Oppsiktsvekkende nok nevnes heller ikke behovet for å bygge ut og øke kapasiteten i strømnettet. Det er merkelig, siden utviklingen av denne avgjørende infrastrukturdelen av strømsystemet er helt avhengig av statlige aktører og aktiv politisk styring og kontroll. Dette er jo noe SV vanligvis omfavner på langt mindre passende områder.

Det reiser seg derfor et grunnleggende spørsmål om hvorvidt SV legger til grunn at vi også vil leve med en overflod av strøm i tiden fremover? Et premiss som er temmelig virkelighetsfjernt.

Flere ringvirkninger

Risikoen for at langt flere norske bedriftseiere vil velge å flytte ut av landet vil naturlig nok også øke med SVs politikk, like sikkert som at det vil bli vanskeligere å tiltrekke kapital, kompetanse og talenter fra andre land til Norge.

Men SVs politiske retningsvisere for økt statlig styring, kontroll og beskatning av privat kapital og kapitalinntekter er i det minste konsistent med en sikker effekt av SVs samlede økonomiske politikk: En betydelig større offentlig sektor, kombinert med en betydelig mindre privat sektor.

En slik strukturell endring i norsk økonomi vil innebære en problematisk tyngdeforskyvning i det norske samfunnet, med mer sentralisert makt på statens hender, samt et merkbart tap av mangfold, private initiativ og maktspredning i næringslivet og i sivilsamfunnet.

Overflod av makroøkonomisk stabilitet

På det makroøkonomiske nivået er det klart at SVs økonomiske politikk vil drive opp statsbudsjettets utgiftsside, og derfor kreve mer fra de to finansieringskildene: skattebetalerne og oljefondet. Men i arbeidsprogrammet står det absolutt ingenting om overordnet finanspolitikk, om handlingsregelen eller om størrelsen på statsbudsjettet.

Siden SVs finanspolitikk peker i svært ekspansiv retning, vil den også kunne by på nye utfordringer for pengepolitikken, gitt Norges Banks nåværende mandat med hovedvekt på prisstabilitet. Dette spørsmålet blir heller ikke adressert i programmet, men SV har et uttrykt ønske om å endre på Norges Banks formål: «Jobbe for at klimaomstilling inngår i formålet til Norges Bank, for å hindre at pengepolitikken bidrar til å hindre nødvendig omstilling». Det er en setning som reiser flere spørsmål enn den besvarer.

Underskudd på troverdighet

I siste instans er det mulig å skimte en viss logikk, kanskje til og med en plausibel forklaring, bak det faktum at SVs økonomiske politikk er så gjennomsyret av et underkommunisert overflodspremiss. Kanskje er det så enkelt at spenningen mellom målene og midlene, mellom fordelingsløftene og politikkens verdiødeleggende effekter, er så stor at partiet trenger et alternativt virkelighetspremiss for å få regnestykket til å gå opp? Her finner vi trolig også rotårsaken til SVs kontraproduktive og, i sum, uansvarlige økonomiske politikk.

Det er derfor vanskelig å se for seg at SVs økonomiske politikk blir gjennomført i praksis. Men det er fattig trøst, trolig også for en potensiell regjeringspartner, som Arbeiderpartiet.

Teksten er publisert i Minerva 28.3.2025.

Publisert: 28. mars 2025