Foto: Flickr.com/Arbeiderpartiet/Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun

Det er ikke bare billig anti-intellektualisme Ap lefler med

Når Ap vil bruke pekefinger i stedet for insentiver, lefler de også med grensene for politikk.

Publisert: 14. juni 2026

I Morgenbladet 3. juni kritiserer Snorre Valen statsråder som er «ute med pekefingeren» og mener «Arbeiderpartiet lefler med billig anti-intellektualisme». Samtidig overser han at den norske modellen holdes oppe av arbeidsetikk. Arbeid, tillit og etikk kom før velferdsstaten – ikke motsatt.

Ifølge Valen toner sentrale statsråder i regjeringen ned «politikkens funksjon som problemløsningsmekanisme» og vektlegger i stedet «enkeltmenneskers innstilling og holdninger». Eksemplene som Valen bruker, er statsrådene Jan Christian Vestre og Kjersti Stenseng som «strammer opp fastlegene», etterlyser pliktfølelse og spør om «det er blitt litt for enkelt å gå til fastlegen og be om en sykmelding.» Videre kritiserer han statsråd Kari Nessa Nordtun for å legge en seriøs debatt om skolevegring død ved å rette en pekefinger mot foreldrene og be dem sende barna på skolen «med mindre de har feber, oppkast eller diaré».

Det er ikke grunnlag for å hevde at Nordtun ikke forstår at skolevegringsproblemet er sammensatt, eller tror at ansvarliggjøring av foreldre er eneste medisin. Mediene må også ta sin del av ansvaret for at den innsiktsfulle debatten Valen etterlyser, uteblir. Nordtuns politiske teft holdes oppe av at mediene er mer interessert i utspill enn substans.

Vi må heller ikke glemme at Nordtun er tilhenger av et sosialdemokrati som forfekter små forskjeller og god lønn til dem som tjener minst. Skal dette fungere, må de som tjener minst, men relativt godt, være produktive arbeidstagere. De unge må gå på skole og helst gå i barnehage fra de er ett år, slik at de tilegner seg kunnskap og blir produktive arbeidstagere og skattebetalere. Elever som trenger ekstra støtte for å mestre skolen, skal få hjelp, men slike rettigheter kommer ikke uten plikt.

Individuelt ansvar

Den radikale venstresiden har sneket inn en fortelling om at individuelt ansvar ikke harmoniserer med velferdsstaten. Forslag om å endre sykepengeordningen og la den bli likere andre velferdsordninger, og få inn et lite element av individuelt ansvar, avvises som mistillit. Når det er politisk umulig å endre insentiver for å dempe sykefraværet, velger regjeringen pekefinger mot innbyggerne, og innfører insentiver og kontroll med fastlegene istedenfor.

Det å «sette grenser for politikk» er en norm som sier at politikere ikke skal bruke pekefinger, men være liberale og la innbyggerne få leve i fred. Høyre og SV er forskjellige, men begge er i ulik grad i en liberal opposisjon til det paternalistiske sosialdemokratiet. SV og Høyre er mindre villige til å dulte med bestemte velferdstjenester, og har et mindre stramt grep om enhetsskolen enn AP. Men «grenser for politikk» er også en norm for hva politikk kan løse. Politiske handlingsplaner, tiltak, reformer og satsinger kan ha gode intensjoner og mål, men som problemløsningsmekanisme har de begrenset effekt – kanskje særlig hvis insentiver ikke tas i bruk.

De fleste partiene og partene i arbeidslivet mener at sykepengeordningen er en rettighet som ikke bør endres. De etterlyser «mer kunnskap». Regningen sendes til de som faktisk arbeider og holder velferdsstaten gående. Kanskje det er på vegne av disse arbeidsfolkene statsrådene fra Ap bruker litt pekefinger? Det er i så fall sympatisk.

Kutt kan likevel ramme urimelig. Det er lettere for oss i konferanseutsatt sektor å ta hjemmekontor enn det er for sykepleiere og bussjåfører. Vi kan som fellesskap velge at sykepenger er en rettighet vi ikke vil røre. Det låser opp mot 70 milliarder offentlige kroner fast istedenfor at vi velger en mer balansert modell, der ansvaret for sykefravær fordeles mer rimelig mellom arbeidsgiver, arbeidstager og det offentlige.

Lefler med grensene for politikk

Når politikere enten ikke kan eller vil gjøre det som virker for å få ned sykefraværet, bør de stå for det – ikke finne på andre tiltak som lett bare provoserer fordi det virker maktesløst og moraliserende. Det kan lett gi Listhaug og Frp billige poenger, slik Valen skriver.

Grunnen til at regjeringen likevel ikke klarer å sitte stille, er sammensatt: Sykefraværet er for høyt og skader både velferdens økonomiske og moralske bærekraft. Samtidig er det utenkelig for progressive sosialdemokrater ikke å gjøre noe politisk.

Det er ikke bare billig anti-intellektualisme Ap lefler med. Når de vil moralisere ned sykefraværet i stedet for å bruke insentiver, lefler de også med grensene for politikk. Politisk er det likevel litt forståelig. Ap vet at arbeid og etikk er grunnsteiner i den velferdsstaten de så gjerne vil bevare.

Teksten er publisert i Morgenbladet 12.6.2026.

Publisert: 12. juni 2026