Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
Spørsmålet som vi bør interessere oss mer for nå, er hvilke konsekvenser det har at det politiske landskapet blir stadig mer fragmentert.
Publisert: 17. juni 2026
Det tok 70 dager før Danmark fikk en ny regjering etter valget i mars.
Danmark er nå, politisk sett, det nest mest fragmenterte landet i Europa. Det er bare i Belgia at det er mer fragmentert.
Det betyr at det politiske landskapet er splittet opp i stadig flere partier.
Når forskere skal måle graden av fragmentering, legger de også vekt på partienes størrelse.
Et politisk landskap som består av mange små partier, er derfor mer fragmentert enn et landskap der det fins ett eller flere store partier og noen små.
I de fleste land i Europa har antallet partier i nasjonalforsamlingen økt de siste 20 årene.
Noen steder, som for eksempel i Nederland og Danmark, har det vært en sterk økning. I andre land, som Tyskland og Finland, har det vært en mindre økning.
I tillegg mister de partiene, som tidligere var store og dominerende, oppslutning. Situasjonen i Norge kan illustrere fenomenet:
I 1957 fikk Arbeiderpartiet nesten 50 prosent av stemmene. Siden har det gått opp og ned, men den lange trenden er ned. Nå strever partiet med å holde seg over 20 prosent.
Oppslutningen til Høyre har vært mer labil, men ved de fleste valg har Arbeiderpartiet og Høyre hatt flertall. De kunne altså «ordne opp», dersom de mente at det bar galt av sted i Stortinget.
I dag er de to partiene mye svakere. Mens de i 1985 fikk over 70 prosent av stemmene til sammen, fikk de i 2025 rekordlave 42 prosent.
I Norge trengs det nå hele fem partier for å få flertall for et budsjett i Stortinget.
Det er flere grunner til at det politiske landskapet er blitt mer fragmentert.
En grunn er at folk ikke er like lojale overfor partier som de selv eller deres foreldre tidligere har stemt på. Utdanningsrevolusjonen har gjort oss til individualister som i større grad tar stilling selv. Det er også færre som er medlemmer av et politisk parti.
En annen grunn er at det er oppstått nye saksfelt, knyttet til innvandring, klima og identitetspolitikk, som gjør at den tradisjonelle høyre/venstre-aksen ikke er så gyldig som den var.
I tillegg finnes det årsaker knyttet til selve valgsystemet. Om det er flertalls- eller forholdstallsvalg, høy eller lav sperregrense og hvilke kriterier som må fylles for å få lov til å stille til valg, har også betydning.
Men mye av dette er gammelt nytt.
Spørsmålet som vi bør interessere oss mer for nå, er hvilke konsekvenser det har at det politiske landskapet blir stadig mer fragmentert. Er det positivt, eller er det negativt?
Det er noen fordeler.
Når vi har mange partier, og mange partier som er av omtrent samme størrelse, er det, på én måte, flere velgere som blir hørt.
Flere kan finne et parti som passer dem, og alle får en viss innflytelse. Da Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, MDG og Rødt forleden ble enige om Revidert nasjonalbudsjett, fikk alle gjennomslag for noen av sine hjertesaker eller særinteresser.
Samtidig er det lite som tyder på at graden av fragmentering påvirker tilfredsheten med demokratiet eller valgdeltakelsen på noen systematisk måte. Folk er svært fornøyd med demokratiet, både i Norge, Nederland og Danmark.
Tilfredsheten med demokratiet er antagelig mer avhengig av den grunnleggende tilliten i samfunnet og om politikerne leverer det de lover. Politikernes evne til å samarbeide er derfor veldig avgjørende i et fragmentert system.
Et sterkt oppsplittet politisk landskap byr nemlig også på utfordringer.
Det blir vanskeligere å samarbeide og å danne regjering.
Dersom det er et ønske å danne en flertallsregjering eller å ha en samarbeidsavtale med et flertall i parlamentet, kan selve regjeringsforhandlingene ta svært lang tid. Det er dette som har vært situasjonen i Danmark.
Dersom det dreier seg om en mindretallsregjering, kan det være lettere å danne den. Men hvis det parlamentariske grunnlaget er svakt, er det stor risiko for at det blir «kaos» i parlamentet. Det er dette som preger situasjonen i Norge nå.
Regjeringen har ingen samarbeidsavtale med sitt parlamentariske grunnlag, og dermed dannes det flertall på kryss og tvers. Så langt har regjeringen tapt godt over 100 saker. To av dem, som er godt kjent, er vedtakene om lavere drivstoffavgifter og kvalitetssikring av støtte til flytende havvind.
I andre tilfeller er det Arbeiderpartiet selv som overrasker sitt parlamentariske grunnlag, som da partiet gikk sammen med Fremskrittspartiet om å endre reglene for snøscooterkjøring i utmark.
Problemet for borgere, bedrifter og offentlige virksomheter er at politikken blir uforutsigbar. Det blir vanskeligere å planlegge, og det kommer ofte en stri strøm av både positive og negative overraskelser. Og fordi mange har interesse av utfallet i ulike saker, blir det også en rik tid for lobbyister.
Problemet blir ikke mindre av at politikken ofte blir lite helhetlig. Det ene vedtaket kan slå det andre i hjel. Og dette skjer, blant annet fordi det ikke er de samme flertallene som har ansvaret for vedtakene.
På lang sikt er det kanskje en større fare at politikken blir retningsløs, og at det blir vanskelig for velgerne å vite hvem de skal stille til ansvar. For hvem skal man felle en «dom» over på valgets dag, hvis man ikke vet hvem den skyldige er?
Det er ikke umulig å skape mer forutsigbarhet.
Fremskrittspartiet, som nå er det store partiet på borgerlig side, kan påta seg den rollen som Høyre hadde før og bidra til mer stabilitet og forutsigbarhet.
Men jeg tror ikke at det vil skje. Partiet har bygget seg opp og fått svært mange velgere som tidligere stemte Høyre, nettopp ved å anklage Høyre for å være for likt Arbeiderpartiet.
En annen mulighet er at statsministeren setter ned foten og stiller kabinettspørsmål for å tvinge Stortinget til å innordne seg eller akseptere at regjeringen går av. Men det er heller ikke mye som tyder på at det vil skje.
Statsministeren virker å være beredt til å tåle mange nederlag, og det kan tolkes på flere måter. Det kan skyldes en overbevisning om at politikken blir enda dårligere, hvis andre overtar – eller det kan skyldes at han er veldig opptatt av å beholde makten. En tidligere dansk regjering tålte så mange nederlag at de ble kalt «taburettklebere».
Det er heller ingen mulighet til å skrive ut nyvalg i Norge, slik man kan i mange andre land.
En siste mulighet er at Arbeiderparti-regjeringen utvides med flere partier eller får en mer omfattende samarbeidsavtale med sitt parlamentariske grunnlag. Det blir nok ikke enkelt å forhandle frem, siden Senterpartiet, MDG, Rødt og SV står svært langt fra hverandre i viktige politiske saker.
Og lykkes ikke det, kan vi se frem til tre år til med minst like uforutsigbare forhold på Stortinget.
Teksten er publisert i Aftenposten 15.6.2026.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
Vranglesing om Pride av AUF
