For vel en uke siden hadde stortingsrepresentantene fest.

De markerte at stortingsperioden var over, og at det nå skal velges et nytt storting. 61 av de 169 representantene har takket nei til gjenvalg. De slutter altså etter eget ønske.

Den som har lengst fartstid, er Carl I. Hagen fra Fremskrittspartiet, som har møtt på Stortinget i 36 år!

Ingen av dem som stiller til valg eller gjenvalg, kan være sikre på å bli valgt. Men noen er sikrere enn andre. I skrivende stund viser meningsmålingene at det er Fremskrittspartiet (Frp) og Senterpartiet (Sp) som kan komme til å merke de største endringene: Frp går mest frem og Sp mest tilbake sammenlignet med stortingsvalget i 2021. Men ingenting er sikkert før valget er avholdt.

Det sies og skrives mye negativt om politikerne våre i mediene. I kommentarfeltene i sosiale medier blir de ofte fremstilt som både korrupte, dumme og grådige.

Men også redaktørstyrte medier går ofte langt i å forsøke å generere klikk ved å fremstille politikerne på en ufordelaktig måte.

I det siste har det vært mange oppslag om at stortingsrepresentantene bevilger seg selv høyere lønn og en bedre sykelønnsordning enn andre folk har.

Husk: ikke vanlige arbeidstagere

Det er selvsagt legitimt å mene at de bør ha lavere lønn eller dårligere ordninger. Men det er ikke greit at mediene «glemmer» å fortelle at stortingsrepresentantene ikke er arbeidstagere, og at de derfor ikke kan ha de samme ordningene som andre har. Noen ordninger er bedre, mens andre er dårligere.

Stortingsrepresentantene er ikke arbeidstagere, men ombud. De er ikke ansatt, men valgt. De har et tillitsverv, og de har ingen andre sjefer enn oss velgere. De er altså nødt til å fastsette sine egne betingelser. Men de gjør det etter å ha fått faglige råd, og de gjør det i full åpenhet.

Stortingsrepresentantene får ikke lønn, men en godtgjørelse for det arbeidet de gjør. Ingen av dem får feriepenger i juni, slik vi andre får.

De er hverken underlagt ferieloven eller arbeidsmiljøloven. De har ikke fast arbeidstid, og det er ingen arbeidstidsbestemmelser. Det finnes ingen fagforeninger for stortingsrepresentanter. 

De får ikke overtidsbetalt, og de kan ikke kreve tariffavtaler. De kan heller ikke si opp eller slutte i stortingsperioden, og de kan selvsagt ikke streike. Og blir de syke i mer enn et år, får de ikke tilbud om arbeidsavklaring, slik vanlige arbeidstagere kan få. For å nevne noe.

Det er selvsagt ikke synd på dem, men det er feil å fremstille dem som grådige og uten sans for rettferdighet.

Ikke skurker

Stortingsrepresentantene har også fått ufortjent mye tyn for en del skandaler.

Og jo da, vi har hatt ekte skandaler. Enkelte har vært altfor lite påpasselige med å gjøre ting riktig. I et par tilfeller har det også vært gjort bevisste forsøk på å svindle fellesskapet, og det er heldigvis blitt straffet hardt.

Men forestillingen om at det har foregått massive forsøk på å lure til seg fordeler som man egentlig ikke har krav på, er sterkt overdrevet.

De aller fleste stortingsrepresentanter er hederlige mennesker og redde for å gjøre feil. Og de som blir beskyldt for å ha gjort feil, enda innholdet i saken kan være feilaktig eller bagatellmessig, tar det ofte tungt. Å klage på urettferdig omtale i mediene regnes ikke for å være så smart. Mange tror at det vil straffe seg.

Man kan av og til få inntrykk av at de som er folkevalgte, må ha levd feilfrie liv. Men slik bør det ikke være. I verste fall fører det til at mange, som ellers kunne ha lyst, og som har talent for politikk, mister motet.

Er det så ingenting som bør bekymre oss når det gjelder måten de folkevalgte skjøtter vervene sine på?

Jo, det er det, men ofte dreier det seg om helt andre ting enn det mediene er opptatt av.

Fraværende

Selv mener jeg at det er grunn til å stille spørsmål ved måten arbeidet i Stortinget foregår på. De aller fleste representanter er hardt arbeidende, men bruker de tiden sin riktig?

Mye tyder på at det viktige komitéarbeidet ikke blir tatt alvorlig nok. Mange ledende stortingsrepresentanter deltar knapt i komiteenes møter.

Det er mange grunner til at de ikke deltar, men en av dem er tidspress. Arbeidsbyrden er stor. Men årsaken til tidspress er blant annet at mange av representantene bruker stadig mer tid på utspill, markedsføring og sosiale medier.

Det fremmes for eksempel et utall forslag i Stortinget som ikke leder til noe som helst. Formålet er utelukkende at forslagsstillerne skal kunne si at de har tatt et initiativ, enda de innerst inne vet at det ikke fører frem.

Dessuten er det travelt for alle dem som tror at de må dokumentere alt de gjør i sosiale medier. Antallet kommunikasjonsfolk er i ferd med å vokse de valgte politikerne over hodet.

Problemet, tror jeg, er at mange stortingsrepresentanter presses til, eller føler at de blir presset til, å bruke tiden sin på mye av det som er minst viktig. I verste fall går det utover arbeidet med det viktigste, nemlig å gi oss et bærekraftig statsbudsjett og gode lover. 

I Danmark er det dokumentert at de folkevalgte bruker stadig mindre tid på lovarbeidet, og det svekker kvaliteten på lovene og dermed også rettsstaten.

Ukjente for mange

Hvor mange stortingsrepresentanter vet vi navnet på? Det er sannsynligvis svært få.

De fleste stortingsrepresentanter er kjent bare i sitt eget lokalsamfunn. Men om man er kjent eller ukjent, forteller ingenting om hvor god man er til å fylle vervet som representant. 

En «backbencher» som få har hørt om, kan være mye bedre enn en «politikerkjendis» som er med i realityprogrammer og skriver bøker. Likevel er det de sistnevnte som ofte får mest positiv oppmerksomhet. Noen ganger må det føles rart for dem som samvittighetsfullt gjør de det skal, uten flomlys fra mediene.

Det er lett å syte og klage på politikerne. Men politikken og partiene er ikke noe annet enn summen av dem som engasjerer seg.

Åpne opp!

Etter min mening er partiene i for stor grad blitt toppstyrte, profesjonelle og statsfinansierte organisasjoner, nesten uten medlemmer. Bare 8 prosent av den voksne befolkningen er medlem av et politisk parti, og bare cirka 2 prosent er aktive i partiene. Noen grupper er overrepresentert, og andre er underreprensert i forhold til befolkningen generelt.

Dette bør partiene forsøke å gjøre noe med. De bør være mer åpne for nye impulser, større mangfold og mer diskusjon.

Men ansvaret ligger i høy grad også på oss andre. Vi som ikke engasjerer oss like mye, bør i større grad verdsette dem som gjør det. Ofte fortjener de kritikk. Men de fortjener jammen meg også mye ros og respekt.

Vi kunne trenge en bredere debatt om politikerrollen og betingelsene for å utøve den på en god måte. Kanskje kan det få flere til å engasjere seg.

Men til dem som nå trer av, bør vi si: Vel blåst!

Kronikken er publisert i Aftenposten 29.6.2025.