Fortsatt borgerlig samling?
Godt samarbeid og minst mulig «kaos» er som regel en god forsikring mot å tape valg.
Publisert: 11. september 2025
Ved stortingsvalget i 1957 fikk Arbeiderpartiet nesten 50 prosent av stemmene.
Det er ikke rart at mange den gangen snakket om «ettpartistaten». Arbeiderpartiet kunne regjere uforstyrret og alene fordi partiet var så stort.
Ingen borgerlige partier var i nærheten av å ha den samme størrelsen. Skulle de borgerlige komme til makten, var de derfor avhengige av å samarbeide med hverandre. Hver for seg var de for svake. Til sammen kunne de bli sterke.
Symptomatisk nok heter et av bindene om Høyres historie «Drømmen om borgerlig samling».
«Limet» på borgerlig side
Etter at Arbeiderpartiet hadde regjert uavbrutt siden 1945, greide de borgerlige partiene endelig å danne regjering (H/Sp/KrF/V) i 1963. Den regjeringen varte kort, men den skapte håp blant borgerlige velgere, og den dannet mønster for ettertiden.
Siden 1963 har vi til sammen hatt syv borgerlige regjeringer. Fire av dem har vært ledet av Høyre, to av Kristelig Folkeparti og én av Senterpartiet.
I hele perioden har Høyre vært det førende partiet på borgerlig side. Men det betyr ikke at Høyre alltid har vært størst.
Fremskrittspartiet ble største parti ved valgene i 1997, 2005 og 2009, og nå igjen i 2025. Men ved disse valgene er det ikke blitt borgerlig flertall, og derfor er det heller ikke blitt borgerlig regjering.
Høyres selvforståelse har hele tiden vært at partiet skulle være «limet» på borgerlig side ved å bidra til å bygge ned personlige og politiske motsetninger. Partiet er overbevist om at det må skapes forutsetninger for et godt og tillitsfullt samarbeid for at man skal greie å holde sammen og oppnå resultater.
Dette har derfor vært ledetråden for alle de statsministerne Høyre har fostret etter krigen: John Lyng, Kåre Willoch, Jan P. Syse og Erna Solberg. Jan Petersen gikk til og med så langt at han ga fra seg statsministerposten for at det skulle kunne dannes en regjering.
Tankegangen har vært at veien til makt og innflytelse går gjennom borgerlig samling.
Det har ikke alltid vært lett. De borgerlige partiene er, tross alt, forskjellige partier, og derfor er de også konkurrenter. Det er en hårfin balansegang, og det krever et særlig lederskap når man både skal samarbeide, konkurrere og respektere hverandres egenart.
Humper i veien
Humpene på veien har vært mange:
I 1981 ville ikke KrF gå inn i Willoch-regjeringen, fordi partiet ikke ville administrere den nye loven om selvbestemt abort. Og Senterpartiet ville ikke gå inn når KrF ikke gikk inn. Men det hele løste seg to år etter, da Willochs Høyre-regjering ble omdannet til en H/KrF/Sp-regjering.
I 1985 prøvde Venstre å skille seg fra de borgerlige og gifte seg med Arbeiderpartiet i stedet. Det gikk galt, og Venstre røk ut av Stortinget.
I 1990 forlot Senterpartiet den borgerlige Syse-regjeringen (H/Sp/KrF) på grunn av EU-saken og startet ferden over til venstresiden ved å peke på Arbeiderpartiet i stedet.
Den kanskje viktigste «humpen i veien» har vært Fremskrittspartiet, som ble dannet i 1973 under navnet «Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep».
Av mange ulike grunner var det lenge vanskelig for de andre borgerlige partiene å samarbeide med Fremskrittspartiet, men det løste seg før valget i 2013: Da greide Erna Solberg (H), Knut Arild Hareide (KrF), Trine Skei Grande (V) og Siv Jensen (Frp) å bygge ned de personlige og politiske motsetningene som hadde vært skyhøye under tidligere ledere. Og dermed lyktes de også med å vinne valget.
Ser man de over 60 årene som er gått siden 1963, under ett, er det én ting som er slående: De borgerlige kan vinne valg når de står sammen i opposisjon, men de vinner ikke valg når det er «borgerlig kaos».
Jeg skriver «borgerlig kaos» i anførselstegn fordi det hverken er ordentlig kaos eller spesielt for bare de borgerlige partiene at de ikke alltid står sammen.
I hele denne perioden er nemlig Arbeiderpartiet gradvis blitt et mindre parti.
Det har ført til at også Arbeiderpartiet siden 2005 har måttet samarbeide med andre partier. Ved årets valg var det flere partier på venstresiden enn det var på borgerlig side. «Rødgrønt kaos» er derfor minst like relevant som «kaos» på borgerlig side, selv om det har vært langt mindre søkelys på det rødgrønne kaoset før valget.
Slår et slag for samarbeid
Det kommer mange forklaringer på årsakene til at venstresiden nå vant valget, mens de borgerlige tapte. Noen endelig forklaring får vi kanskje ikke før resultatet av valgforskningen foreligger om et par år, og selv ikke denne forskningen gir alle svar.
Jeg vil likevel slå et slag for samarbeid.
Tidligere statsminister Per Borten, som ledet en regjering av Høyre, Venstre, KrF og Senterpartiet, mente at oppgaven med å holde partiene sammen kunne sammenlignes med «å bære staur». I fremtiden kan det bli enda mer krevende fordi det politiske landskapet blir mer fragmentert.
Det er ofte fristende å stille seg utenfor samarbeid. Da kan man vise seg frem for velgerne som «rank og ren» uten å være preget av grå og ulne kompromisser. Partier som gjør det, kan komme til å vokse, men de risikerer å få liten innflytelse.
Vi kan ikke vite sikkert hvor viktig dette spørsmålet var for at de borgerlige tapte valget.
Prioritert egne standpunkter
Men det vi vet, er at det denne gangen har vært mindre vilje til samarbeid på borgerlig side forut for valget. Det har vært mindre samarbeid på Stortinget, mindre samkjøring og mindre samspill mellom de borgerlige partiene de siste tre årene. Fremskrittspartiet har prioritert å få frem egne standpunkter fremfor et felles lag.
Fremskrittspartiet har naturligvis hatt sine grunner. Partiet regnet med at det ville tape på å stå sammen med de andre partiene, og kanskje også at hele det borgerlige laget ville tape. Om det er riktig, kan ingen vite sikkert. Det er for eksempel vanskelig å veie effekten av at Erna Solberg og Høyre er blitt mindre populære, mens Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet oppfattes som mer polariserende.
Jeg er uansett enig i at det er mange mulige forklaringer på at partiene fikk de resultatene de fikk, og alle partier må selvsagt ta ansvaret for sitt eget valgresultat.
Mitt poeng er bare å understreke noe som alltid har ligget meg på hjertet: Godt samarbeid og minst mulig «kaos» er som regel en god forsikring mot å tape valg.
Derfor blir det svært spennende å se hvordan Fremskrittspartiet nå vil forvalte sin nye og sterke posisjon. Ser vi slutten på drømmen om borgerlig samling, eller kan det borgerlige samarbeidet bli revitalisert?
Teksten er publisert i Aftenposten 9.9.2025.
Relatert
Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken
Den tunge veien tilbake
Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
