Internasjonalt

Et av våre tids største paradokser er at Vladimir Putin begynte karrieren sin som portvokter for det sovjetiske kommunistpartiet, og endte opp som diktator i en stat hvis ideologi er å finne på den andre ytterkanten. Putin og den russiske makteliten ligger nært opptil vår tids fascisme. 

Men EU, med Tyskland og Frankrike i spissen, har endelig fått opp farten. Likevel ser man en tydelig arbeidsfordeling mellom EU og USA i Ukraina-krigen.

Julen 1989 lærte Nicolae Ceaușescu at en diktators fall ikke alltid er en rosenrød fortelling. Vladimir Putins endelikt kommer neppe til jul i 2022, men kan han falle i nær fremtid?

De tre partilederne har alle måttet sluke kameler, bryte løfter og bite i seg tidligere utsagn for å kunne danne regjering.

Men denne julen ønsker vi ikke fred i Ukraina. Heller ikke våpenhvile. Det er den eneste måten Ukraina kan overleve på.

Russisk seier vil være en trussel mot demokratiske verdier og nasjoner. Utfallet i Ukraina vil påvirke oss i generasjoner.

Tysklands forhold til russisk gass har vært preget av naiv optimisme. Tyskernes nylig inngåtte avtale med Qatar viser at de ikke har lært. Eller gir de simpelthen blaffen i hvem som forsyner dem med energi?

USAs posisjon som den frie verdens leder er usikker. Da er det desto mer å lære av Roosevelts internasjonale prosjekt.

I et interessant innlegg i Fædrelandsvennen (28.10) skriver professor Tor Inge Harbo om hvordan det liberale demokratiet trues av både venstre- og høyresiden.

FBI har advart mot en eskalering av politiske trusler. Flere mener at det kun er et spørsmål om tid før det materialiserer seg i politisk vold.

Det er hverken mulig eller klokt å forsøke å oppheve eller undertrykke legitime politiske konflikter.

En demokratisk kultur må bygges fra bunnen og opp i Russland, slik at forholdet til Vesten skal kunne normaliseres. Men særlig realistisk er dette dessverre ikke.

Det er særlig tre grunner til at det nye European Political Community, med sitt overordnede formål om å binde flere land av geopolitisk betydning tettere til EU-masten, trolig er godt.

Man kan beundre Dronning Elizabeth II og fremdeles være glødende republikaner, skriver Eirik Løkke.

100 år etter Mussolinis marsj mot hennes hjemby, Roma, vil Giorgia Meloni lede Italias mest høyrelente regjering siden krigen. Hvilken tid går landet i møte med sin første kvinnelige statsminister?

Ved forrige nasjonale valg fikk de fire prosent. Til parlamentsvalget 25. september kan det post-fascistiske partiet Fratelli d’Italia få 25 prosent. Uansett utfall vil de gå seirende ut, kanskje med partileder Giorgia Meloni som Italias første kvinnelige statsminister.

Det som skjer i Ukraina, er ikke bare en krig. Det er et bevisst forsøk på å fjerne den ukrainske nasjonen. Vi plikter å ta det inn over oss.

Sverigedemokraterna fosser frem, men hvordan forholde seg til dem?

Kristin Clemet gir en oppdatering på tingenes tilstand i dansk politikk.

Nyhetsstrømmen i noen av de store mediene, inkludert NRK, fremstår som et lite svik mot de som kjemper med livet som innsats for demokratienes fremtid i Vesten.

Den nye historieboken som nå innføres i polske videregående skoler viser at regjeringspartiet har strammet skruen ytterligere for sitt autoritære prosjekt.

Liz Cheneys kritikk av Donald Trump har kostet henne dypt, og vil i natt medføre en foreløpig slutt på hennes politiske karriere i Kongressen. Men Cheney mener alvor med «country before party».

USA er det viktigste grunnlaget for det moderne samfunnet og demokratiet vi lever i, på tross av alle sine skampletter. De fleste forstår ikke hva det vil bety for oss om verdens mest vellykkede multikulturelle demokrati skulle gå under.

Vil Cassidy Hutchinson og det eksplosive vitnemålet hennes i 6. januar-høringene stoppe Trumps drøm om en ny presidentperiode?

Få, om nokon, er betre enn professor Øyvind Østerud til å skape klårleik når noko er vanskelege å forstå i internasjonal politikk. Få, om nokon, er meir varsame med å konkludere kva me skal meine når me freistar å forstå. Men i Dag og Tid 10. juni gjer Østerud eit unnatak, når han tek til orde for at krigen i Ukraina neppe vil ta slutt utan ei forhandlingsløysing.

Den 2. april 1982 angrep Argentina, under ledelse av Leopoldo Galtieri, Falklandsøyene. Galtieri regnet med at Margaret Thatcher ikke ville slå tilbake. Han tok feil. Den 14. juni kunne britiske styrker på nytt heise Union Jack på Stanley.

Oppfølgeren til den ikoniske pilotfilmen fra 80-tallet er et portrett av USA på sitt beste.

Det er skandaløst at paven legitimerer propagandaen fra Russland. At han også omtaler Natos opprustning som «galskap» er sterkt beklagelig.

Krigen i Ukraina har gjort Polen til en europeisk stormakt (igjen).

Problemet med Maria Jordets innlegg er at hun i liten grad drøfter substansen i min kritikk av paven, men henfaller til «whataboutism».

Det eneste vi vet med sikkerhet, er at hvis ingenting gjøres, vil det komme flere skolemassakrer.

I sin iver etter å kritisere Nato og Vesten ser Paven ut til å ha mistet sitt moralske kompass.

Det USA trenger, er levedyktige kompromisser, slik vi har i Europa. Slike kompromisser skapes i politikken – ikke i domstolen. 

Polariseringen i Vesten er fremdeles en utfordring, og Trump kan fremdeles gjøre comeback. Men de siste månedene er det ingen som har gjort mer for å revitalisere ideen om Vesten enn Ukraina og president Zelenskyj.