Ifølge Pollofpolls.no har de borgerlige partiene – KrF, Venstre, Høyre og FrP – hatt flertall på gjennomsnittet av målingene siden november. Og flertallet har sakte, men sikkert vokst. I april hadde Høyre og FrP flertall alene, og de fire borgerlige har til sammen 91 mandater.

Men kan dette holde helt frem til stortingsvalget i 2029?

Det er det selvsagt ingen som kan si noe sikkert om. Alt kan skje i norsk politikk, og ofte skjer det brått og uventet.

Men det vi vet, er at det ikke holder bare å satse på at «motstanderen» gjør det dårlig. Også det kan brått snu, slik det gjorde foran valget i 2025.

Samtidig er det lett å se at de fire partiene har noen utfordringer, både hver for seg og sammen. Det kan det være greit å tenke over og kanskje gjøre noe med, siden det er ganske solid erfaring for å si at de borgerlige partiene lett taper, hvis det er «borgerlig kaos».

At ikke de rødgrønne taper like lett på sitt kaos, kan man undre seg over, men jeg tror det har historiske forklaringer: Det ser ut til at det stilles større krav til de borgerlige, fordi vi er vant til at de må samarbeide for å få makt.

Motsatt kan man si at vi kanskje ennå ikke har vent oss helt til at ørnen i norsk politikk, Arbeiderpartiet, for lengst har landet, og at også Arbeiderpartiet derfor er avhengig av samarbeid for å få makt. Kanskje lærer velgerne det nettopp i denne stortingsperioden, som er så uforutsigbar og kaotisk.

Fremskrittspartiets utfordringer

Fremskrittspartiet er, foruten Rødt, egentlig det eneste partiet som for tiden lykkes godt på meningsmålingene. Partiet flyr høyt og nærmer seg 30 prosent. Og Sylvi Listhaug har blitt en meget dreven politiker og effektiv debattant.

Så hva kan bekymre et slikt parti?

Fremskrittspartiets dilemma er at et stort Fremskrittspartiet ikke er noen garanti for at det blir borgerlig flertall. Det vanlige er det motsatte, nemlig at det ikke blir borgerlig flertall når Fremskrittspartiet er størst.

En utfordring for Fremskrittspartiet er å ta innover seg at dette ikke bare er de andre partienes problem.

Selvsagt er det primært Høyre, KrF og Venstre som må ha ansvar for sin egen vekst eller mangel på vekst.

Men samtidig vet vi fra valgforskningen at Fremskrittspartiet er et mer polariserende parti enn Høyre og Venstre er, og at partiet derfor ikke bare trekker til seg velgere, men også skyver borgerlige velgere bort. Velgere, som har stemt eller muligens kan tenke seg å stemme på Høyre eller særlig Venstre, kan komme til å stemme på Arbeiderpartiet i stedet, dersom det er utsikter til en FrP-ledet regjering. Dersom FrP vil minimere risikoen for en slik velgerflukt, må det få noen følger.

Og denne utfordringen henger nøye sammen med den neste, nemlig viljen og evnen til å bygge et godt og tillitsfullt samarbeid på borgerlig side.

Det tar tid, ofte mange år, å bygge ned personlige og politiske motsetninger og fordommer. Og det har en pris, siden det å samarbeide betyr at man både må gi og ta, politisk og retorisk. Er Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug villige til det? Eller foretrekker partiet en alenegang som først og fremst har til hensikt å maksimere partiets størrelse?

Partiet foretrekker en regjering av Høyre og FrP, og det er selvsagt helt greit. Men samtidig er det viktig at man ikke «snakker ned» de partnerne man kan bli avhengig av i et samarbeid. Også Venstre og KrF må inngå i det brede borgerlige samarbeidet som kan bli nødvendig etter valget i 2029, helt uavhengig av hvem som til slutt sitter i regjering.

Høyres utfordringer

Høyre har ikke fått det løftet på meningsmålingene som mange i partiet hadde håpet på etter valget av ny ledelse på landsmøtet i februar.

Det har nok sammenheng med at partiet i liten grad har markert noen tydelig retning eller kjernesaker, og at den nye lederen har vært lite synlig. Dessuten fremsto både standpunktet til og håndteringen av drivstoffavgiften forvirrende og kaotisk for mange velgere. Partiets talspersoner har et poeng når de påpeker at Høyre ikke må være så «systemtro». Men det er, tross alt, farlig å gi opp den kapitalen partiet har som et trygt styringsparti.

Høyres åpenbare utfordring er å tre i karakter.

Det er forståelig at det tar litt tid, men kommunevalget nærmer seg raskt. Partiet og lederen må derfor peke ut en retning eller noen saker som de vil prioritere, og som de vil prioritere så høyt at velgerne til slutt legger merke til det. Og de må greie å bidra til det borgerlige samarbeidet også når partiet ikke er størst og må dele rollen som styringsparti med FrP.

Partiet har selvsagt en utfordring i møte med Arbeiderpartiet på den ene siden og Fremskrittspartiet på den annen. Men Ine Eriksen Søreides landsmøtetale var en illustrasjon på at det er mulig. Det var en god tale, og det var en tale som hverken Støre eller Listhaug kunne holdt. Den var typisk liberal-konservativ, typisk Høyre. Og den er det mulig å bygge videre på. Høyre må gjenvinne sakseierskapet på områder som er viktige for velgerne.

Jeg mener dessuten at Høyre, som nå er det tydeligste ja til EU-partiet ved siden av Venstre, og som har en leder som virkelig brenner for saken, bør si dét høyt, som mange velgere venter på å få høre: Høyre vil selvsagt aldri «selge» EU-standpunktet sitt for en plass i regjering. Den dagen norsk EU-medlemskap virkelig blir aktuelt, er dét viktigere enn at Høyre sitter i regjering. Og det bør Høyre si.

Kristelig Folkepartis utfordringer

Mange er opptatt av at Kristelig Folkeparti har endret karakter. Partiet har i dag enn annen, mer kulturkonservativ profil enn det hadde før. Noen snakker om det som om det er noe partilederen har fikset på bakrommet, men det var partiets landsmøte som vedtok mange av de sakene partiet profilerer seg på.

Denne profilen var antagelig medvirkende til at partiet kom over sperregrensen. Partiet tiltrakk seg andre velgere enn før, også i andre deler av landet enn partiet vanligvis pleide å rekruttere i. Selvsagt var det også noen som forsvant, men nettovirkningen var positiv.

Men det er en utfordring at det er uklart hvor stort vekstpotensial partiet har, særlig når Fremskrittspartiet flyr så høyt. Etter valget har partiet i flere måneder ligget under sperregrensen.

Det er også en utfordring, slik det er for alle små partier, at man må «rope» veldig høyt for å bli hørt – eller for å være mer presis: Fremsette stadig mer radikale ideer og forslag for å trenge igjennom lydmuren.

Partiet vil antagelig også få en utfordring når det i forbindelse med Epstein-granskningene vil bli satt et kritisk søkelys på bistanden. Bistandspolitikken har i lang tid vært partiets hjertesak, og mange har hatt inntrykk av at partiet ofte har vært mer opptatt av kvantitet enn kvalitet i bistanden. Men hvordan vil partiet forholde seg til bistandspolitikken fremover?

En siste utfordring er forholdet til partiet Venstre. Det er ikke så lenge siden KrF og Venstre hang sammen i tykt og tynt og ikke ville foreta seg noe i forhold til samarbeidet med Høyre og særlig FrP uten at de gjorde det sammen.

I dag er situasjonen en helt annen. Det er stor avstand mellom Venstre og KrF, og det kommer ikke bare til uttrykk i form av ulike politiske standpunkter. KrFU har pekt på Sylvi Listhaug som statsminister, og det virker ikke usannsynlig at de kan tenke seg en regjering der de selv er med uten Venstre.

Jeg tror det er uklokt å legge avstand til Venstre. For det første kan det tenkes at Venstres mandater trengs. Men for det andre er det, etter min mening, risikosport å forsøke å bygge et borgerlig alternativ uten de liberale. De fins nemlig ikke bare i Venstre, men i stor grad også i Høyre. Det borgerlige alternativet må anerkjenne hele spekteret av det borgerlige – fra de liberale til de konservative.

Venstres utfordringer

Venstres utfordringer er store.

Partiet havnet under sperregrensen, og da er det alltid vanskelig å gjøre seg gjeldende og være synlig.

Dessuten ble den profilen partiet hadde bygget opp – på EU, Ukraina og vilje til å se på blant annet sykelønnsordningen – brått mindre interessant for mange da vi fikk en ren Ap-regjering. For selv om Arbeiderpartiet ikke går inn for EU-medlemskap eller vil gjøre noe med sykelønnsordningen, etterlater den rene Ap-regjeringen og Jens Stoltenberg et inntrykk som ligger mye nærmere Venstre enn Ap/Sp-regjeringen gjorde.

Venstre må dermed «gjenoppfinne» seg selv – og det må de gjøre i en periode hvor «det liberale» ikke står så sterkt. Og i en slik situasjon holder det neppe å få gjennomslag for et lobbyregister.

Men kanskje vil det åpne seg et rom når alle de andre partiene enten er sosialistiske eller ikler seg en mer konservativ ham?

En siste utfordring for Venstre er å forsøke å unngå å stille ultimative krav, særlig om posisjoner, over tre år før neste valg. Det er nesten aldri klokt. Venstre-folk bør i stedet gjøre som Fremskrittspartiet og si hva de foretrekker, men uten å slamre med dørene overfor andre. Og slik jeg ser det, er Venstres ønske å vokse selv og å se et Høyre som blir jevnstort med eller større enn FrP, slik at det blir mulig for Høyre å få statsministeren. Også det er greit nok.

Men å skyve bort KrF eller FrP er ikke nødvendig. På kort sikt kan det kanskje være fristende både for FrP og KrF, og for Venstre, å legge avstand til hverandre, men for det borgerlige samarbeidet på lang sikt tror jeg ikke at det er klokt.

Felles utfordringer

De fire partiene har også flere felles utfordringer.

For det første må de greie å samarbeide og bygge tillit seg imellom. Det er et langsommelig arbeid, og det må skje uten at det stilles ufravikelige krav.

For det andre må de greie å identifisere noe borgerlig fellesgods, slik de greide før 2013, og skaffe seg noen borgerlige kampsaker som de kan stå sammen om. Næringslivet, skolen, tilgang på arbeidskraft og boliger, avregulering og en velfungerende offentlig sektor burde ligge godt til rette for å være felles.

For det tredje: De må tenke over hva slags høyreside de ønsker seg.

Det er delte meninger om hvorvidt Senterpartiet kan tenktes å skifte side i løpet av denne stortingsperioden. De fleste mener nok at det ikke vil skje så lenge Trygve Slagsvold Vedum er partileder. Men kan det skje etter et eventuelt lederskifte?

Også dette er det delte meninger om, men jeg skal la det fare her. Det som er mer tydelig, er nemlig at det også er delte meninger blant (folk i) de fire borgerlige partiene om hvorvidt det er ønskelig at Senterpartiet skifter side.

Hvis FrP og KrF (og deler av Høyre?) kommer til at det er mer å finne sammen med Senterpartiet om enn med Venstre, får vi en helt annen høyreside enn vi har hatt. Da må vi forvente at det blir behov for en liberal opposisjon, og at den borgerlige velgergruppen splittes. Og hvordan skal Høyre plassere seg da?

Og for det fjerde: Statsministerspørsmålet kan igjen bli sentralt når vi nærmer oss valget, og derfor kan det være klokt å tenke over det nå. For uansett hvilket prinsipp man legger til grunn som et utgangspunkt – enten det er at det største partiet bør få statsministeren, eller at det er den statsministerkandidaten som har flest mandater bak seg, som bør bli statsminister – så er fordelingen av poster til syvende og sist et resultat av de forhandlingene som skal skje etter valget. Og som alle fire partier har vært enige om før: Politikken er viktigere enn posisjonene.

At de fire partiene har noen utfordringer, selv om de har et solid flertall på målingene, betyr ikke at det ikke er mye som er bra. Men de store mulighetene som de borgerlige partiene har, får bli tema for en annen blogg.

En erfaren og klok dansk borgerlig politiker sa en gang at et parti i opposisjon burde dele tiden sin i tre:

En tredjedel av tiden burde brukes til å kritisere regjeringen.

En tredjedel av tiden burde brukes til å fornye egen politikk.

En tredjedel burde brukes til å bygge kompetanse og autoritet, slik at partiets ledere fremstår som naturlige arvtakere den dagen vi får en ny borgerlig regjering.

Det er gode råd.