Ulstein og KrF har gjort mye riktig
For et lite parti som Kristelig Folkeparti er det å karre seg over sperregrensen partiets fremste dyd. Et større bidrag til den borgerlige blokken finnes knapt.
Publisert: 15. september 2025
KrF skal ha honnør for at det gikk veien i dette valget.
Det er på sin plass å nevne noe viktig: KrF har klart det helt på egen hånd. Ved å konsentrere seg om å styrke egen oppslutning, heller enn å fokusere på pekeleken pressen la opp til om statsministerkandidater på borgerlig side, og uten å stille urealistiske krav i forkant av en hypotetisk valgseier, later det til at KrF har gjort det meste riktig i årets valgkamp.
En rotårsak til at KrF har gjort et godt valg er partiets gjenvunnede selvtillit. Mye tyder på at partilederen har spilt en viktig rolle for partiets oppslutning. I en sak hos Minerva, der ulike folk som stemmer KrF for første gang er intervjuet, trekkes Dag-Inge Ulstein frem som en viktig årsak til at valget falt på KrF.
Ulstein har fått hard medfart fra en rekke kommentatorer i løpet av valgkampen. Mye av det har fremstått som utilslørt forakt. At Ulstein har stått støtt ved egne meninger, til tross for den harde, tidvis usaklige, kritikken KrF har vært utsatt for, kan ha gjort at en del velgere har fått øynene opp for KrF.
Det er nok mange som kan være enige i det filosof Lars Kolbeinstveit skriver om KrF under Ulstein i Vårt Land: «Dagens KrF protesterer mot en ny og sekulær pietisme, som hever pekefinger mot deg om du ikke går i pridetog eller støtter symbolsk og kostbar klimapolitikk». Sagt med andre ord: Også det progressive kan bli intolerant, og kan ende opp med å avkreve trosbekjennelser til sin sak. Progressivt er ikke entydende med liberalt. Derfor har det også en sterk appell når Ulstein er trygg i egne meninger i møte med en slik intoleranse, men ikke uten en viss antipati.
KrF har også vært strategisk smart når partiet har fokusert på egen politikk og oppslutning. Pekeleken på borgerlig side har partiet avstått fra. I utgangspunktet støttet partiet Erna Solberg som statsminister, men det var tydelig at et regjeringsskifte var det viktigste. Da diskusjonen mellom Solberg og Listhaug var på sitt sterkeste valgte Venstres leder, Guri Melby, å slenge seg på. Hun støttet Solberg.
Rundt samme tid, da Dag-Inge Ulstein ble spurt om konflikten mellom Høyre og Frp, svarte han på den mest diplomatiske måten han kunne. Han ville ikke peke på noen, hans oppgave var heller å jobbe for at KrF skulle gjøre det bra: «Dette er ikke tiden for å utdefinere noen. Derfor bruker jeg nå all tid på å løfte fram våre gode kandidater og synliggjøre KrFs politikk. Følge med på nyhetene og utspill fra de andre partiene kan jeg gjøre senere», slo han fast. Og med det la han den ballen død.
I KrFs valgkamp var det tre ting som var viktig: Egen oppslutning, egen oppslutning og egen oppslutning.
KrF stilte heller ingen store krav i valgkampen. Det er smart av flere årsaker, blant annet fordi det er en hypotetisk øvelse å forhandle før valget er vunnet, og fordi det kan gi økt handlingsrom på Stortinget, men mest fordi det å stille for store krav når en selv er liten, øker faren for kaos i egen blokk.
Høyre har, siden Fremskrittspartiet gikk ut av regjering, lagt seg tett opp mot Venstres politikk på klima- og energipolitikken. Dette har økt avstanden på borgerlig side dette saksfeltet, som er et viktig, men undervurdert område. For Venstre er dette også en ganske sentral del av egen politikk. Såpass viktig at Guri Melby i valgkampen fremmet et klima-ultimatum. Får vi ikke gjennomslag for klimapolitikken vår, vil vi la Støre styre, uttalte Melby. I en borgerlig regjering med Frp som desidert største parti er det tvilsomt om Venstre ville fått det gjennomslaget. Det ville antagelig vært en rød linje for Frp.
Kanskje går vi inn i en tid der de gamle blokkene står for fall og flertallsregjeringer er på vei ut. En skillelinje som klima gjør at det er stor uenighet innad både på rødgrønn og borgerlig side. Konsekvensen kan være at «samling» for begge blokkene er et utdatert konsept, men fremtiden kjenner ingen. Vi kan bare tenke høyt.
Det KrF nå har gjort, er å rigge seg som et tydelig borgerlig parti frem mot 2029, og som en mer markant stemme i norsk politikk. Det er ikke utenkelig at KrF, ved å ikke levne noen tvil om blokktilhørigheten, vant nye borgerlige stemmer. Nå bør partiet løfte frem den grunnleggende politikken KrF står for, dersom oppslutningen skal stige til mellom 5 og 7 prosent, slik partileder Ulstein har ambisjoner om. I partilederdebatten i Vandrehallen i Stortinget etter valget, sa Ulstein at han håpet på samarbeid i Stortinget om skattelette til familiene. Det er et godt sted å begynne for at KrF faktisk skal å få gjennomslag.
Teksten er publisert i Vårt Land 13.9.2025.
Relatert
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
Vranglesing om Pride av AUF
Det er ikke bare billig anti-intellektualisme Ap lefler med
