Det er ikke lett å spå om fremtiden.

Ingen kan si noe sikkert om hvordan endringene i regjeringen vil påvirke velgerne.

Det ville vært veldig forbausende, dersom Arbeiderpartiet ikke styrket seg på kort sikt.

Mitt tips er at flere av de tidligere Ap-velgerne som har satt seg på gjerdet, igjen vil få lyst til å stemme på Arbeiderpartiet – og at strømmen av lillavelgere over til borgerlig side, det vil si særlig Høyre, vil bli redusert.

Men gjerdesitterne er ikke en ensartet gruppe. Det er ikke alle som har savnet Jens Stoltenberg. Mange i den liberale og urbane eliten har nok gjort det. Men det er ikke sikkert at alle Trond Giskes nærvelgere har gjort det. Hvordan global- og nærvelgerne fordeler seg blant dem som har satt seg på gjerdet, er ikke godt å si.

At noen lillavelgere vil forlate Høyre til fordel for Arbeiderpartiet, fordi Senterpartiet er ute av regjering, og Jens Stoltenberg er tilbake, er sannsynlig, men vi vet ikke hvor mange. Det er ikke alle lillavelgere som uten videre glemmer de siste tre og et halvt årene, og noen av dem er kanskje opptatt av at Arbeiderpartiet kan bli enda mer avhengig av ytre venstre etter neste valg.

Senterpartiet, på sin side, vil kanskje lykkes med å stoppe noe av lekkasjen til Fremskrittspartiet, men jeg tror ikke det blir så lett. Det tar tid før velgerne glemmer at Sp har sittet i regjering, og FrP ser ut til å ha et godt grep om de såkalte nasjonalkonservative velgerne.

Ap/Sp-regjeringen var, ifølge valgforskningen, historisk upopulær fra start. Men nå kan altså Arbeiderpartiet og Senterpartiet, hvis de er heldige, se frem til å styrke seg etter at de ble skilt.

Og går det riktig bra, kan de ha utsikter til å vinne valget.

Legger vi til at både KrF og Venstre kan risikere å havne under sperregrensen, forstår alle at det borgerlige flertallet på meningsmålingene raskt kan gå tapt.

Så hva bør de borgerlige partiene gjøre? Hva skal til for at de skal vinne valget?

De bør, for det første, ikke miste motet. Det er en slags høyrebølge i befolkningen, og den går ikke uten videre over, selv om Støre og Stoltenberg nå har overrasket og skapt en ny situasjon i norsk politikk.

Det har dessuten gang på gang vist seg at velgerne ikke primært stemmer på personer, men på politikk. Tidligere SV-leder Hanna Kvanmo var landets mest populære politiker, men det hjalp aldri på SVs oppslutning. En leder, eller en annen populær politiker, kan riktig nok hjelpe på marginen, slik Stoltenberg kan gjøre nå. I boken Partiet illustreres poenget godt: For noen år siden trakk Solberg partiet sitt litt opp, mens Støre trakk partiet sitt litt ned.

Men politikken er uansett viktigst.

Hvis politikken skal trekke velgere, må de borgerlige partiene ha en alternativ politikk som velgerne vil ha, og det er, tross alt, mye som tyder på at de har det. Høyrebølgen har manifestert seg i borgerlig flertall på meningsmålingene svært lenge. Den store holdningsundersøkelsen Norsk Monitor har demonstrert hva slags spørsmål det er snakk om: Velgerne er mer opptatt av typiske «høyresidesaker» som personlig økonomi, skatt, næringsliv, innvandring, kriminalitet, utdanning og effektiv offentlig sektor.

En vanlig vurdering nå er at FrP er tydelig, mens Høyre er usynlig og «sitter stille i båten».

Det er en vurdering som både er riktig og gal.

Det er ikke riktig at Høyre ikke utvikler eller har en alternativ politikk. Den omstillingsplanen Høyre la frem for et halvt år siden, og som knapt noen har lagt merke til, er langt mer konkret enn den 10-punktslisten som statsminister Jonas Gahr Støre la frem i Stortinget i går – for å ta ett eksempel.

Men samtidig har ikke Høyre vært villig til å «spisse» budskapet sitt så kraftig at det virkelig gir gjenlyd. Partiet er redd for å fremme forslag som ikke kan gjennomføres i praksis, og det er veldig tilbakeholdent med å kritisere de andre borgerlige partiene. Høyre har tradisjonelt vært «limet» på borgerlig side, og det forventer mange at partiet fortsatt skal være, selv om partiet for tiden ikke er det største borgerlige partiet på målingene.

Alt i alt er det nok ingen vei utenom for Høyre: Partiet må prøve å få frem sin alternative politikk på en tydeligere måte, men uten å miste troverdighet som styringsparti og brobygger på borgerlig side. Og det gjelder enda mer, dersom partiet skal ha håp om bli størst.

Fremskrittspartiet har, i langt større grad enn Høyre, valgt alenegang.

De angriper sine politiske motstandere, men også det partiet de aller helst vil samarbeide med, nemlig Høyre. Det kan være forfriskende for å få frem politiske forskjeller, men det har også noen negative konsekvenser, siden det lett kan forsure samarbeidet.

For FrP kan det likevel være en smart strategi, så lenge partiet er trygt på at det blir borgerlig flertall.

Men når det nå er blitt mer usikkert om de borgerlige vinner valget, er strategien ikke lenger så velegnet. Nå er det blitt mye viktigere at de borgerlige partiene viser styrke ved å stå sammen. De behøver selvsagt ikke å gjøre det i alle saker – de er forskjellige partier – men de bør snart vise at de kan samarbeide, og at de kan gjøre det på en bedre måte enn de fem rødgrønne partiene vil greie.

Og så lenge FrP forblir størst på målingene, må også FrP-lederen forvente å måtte besvare spørsmål om hva slags statsminister hun vil være, dersom det blir borgerlig flertall.

Mange kommentatorer pleier ofte å tippe at det snart vil gå bedre med Arbeiderpartiet. Den minste lille bevegelse i riktig retning på meningsmålingene har fått dem til å uttrykke seg håpefullt om partiets fremtid. De har ikke alltid fått rett, men nå er nok sjansen større enn den har vært på lenge: Omdanningen av regjeringen kan gi den rødgrønne siden en sjanse til å vinne valget.

De fleste av dem er også enige om at det er Høyre som har størst grunn til å frykte konsekvensene av den siste ukens hendelser, og det er nok sant. Men det er ikke hele sannheten: Rammer det Høyre hardt, fordi partiet blir angrepet fra to kanter, rammer det også hele den borgerlige siden, fordi flertallet kan glippe.

Det er fortsatt lenge til valget, men samtidig er tiden knapp. Det er begrenset hvor mye ny politikk regjeringen vil rekke å legge frem, og den er fortsatt avhengig av å samarbeide med Senterpartiet og SV. Valget blir ingen walkover hverken for den «røde» eller «blå» siden.

Skal de borgerlige partiene ha håp om å vinne, må de både skjerpe seg og opptre i større harmoni.

Det er selvsagt ikke lett, men det skal heller ikke være lett å vinne velgernes tillit.