KrF på rette jaktmarker
Folk som på 90-tallet hadde sympati med rødvinsglasset til Valgerd Svarstad Haugland, og oppgjøret med pietismens pekefingermentalitet, mangler forståelse for dagens verdikamper.
Publisert: 25. august 2025
KrF har hatt flere målinger godt over sperregrensen i august, blant annet en på 5,6 % i Nettavisen. Meningsmålinger skal tolkes med varsomhet, særlig enkeltmålinger, men gjennomsnittet ligger nå på 4,4 %. Det gir grunn til optimisme i partiet.
KrF har fått en god start på valgkampen. Det er mye oppmerksomhet rundt at KrF må over sperregrensen for å sikre borgerlig valgseier. Mange mener nok at det kan sikre de nødvendige taktiske stemmene.
Taktisk sympati
Men taktiske velgere er ikke nok. Noen frykter at KrFs strategi og mer verdikonservative profil er for snever. De mener at den kan føre til at partiet mister mer sentrumsorienterte eller sosialliberale
velgere. Dermed kan det trenges mange nye stemmer for å veie opp for de stemmene som partiet eventuelt mister.
En annen måte å se det på, er at både sympatien og antipatien med KrF styrker seg. Nylig ble det gjennomført en spørreundersøkelse med over 10 000 deltakere, som viser at de partiene som mislikes sterkest, er KrF og FrP. Det er bare Arbeiderpartiet og Høyre flere liker enn misliker.
Alle partier er likevel avhengige av en viss polarisering. Hvis ingen er uenig med deg, blir det hverken diskusjon eller engasjement. Men de partiene som vekker sterkest sympati og antipati, vekker ekstra mye diskusjon og engasjement.
Samtidig er det en tendens til at vi mennesker ikke søker tilstrekkelig kunnskap, og dermed tror mye rart, om partier og politikere vi har særlige antipatier for. De partiene eller politikerne vi sympatiserer med, har vi en tendens til å sette i et bedre lys enn det nødvendigvis er saklig grunnlag for.
KrF minner om FrP
Det er grunn til å tro at mange av dem som nå frykter at KrF er for smalt, også misliker FrP. FrP har historisk sett blitt mislikt og beskyldt for polarisering og populisme. At borgerlig side likevel har greid å samarbeide med dem skyldes større vilje til å lytte til FrPs saker, og ta velgerne deres på alvor. Det er for eksempel saklige grunner til å lytte til FrPs kritikk av sviktende integreringspolitikk eller lite effektiv klimapolitikk.
Det kan tenkes at det er likheter mellom den appellen dagens KrF har, og FrPs popularitet hos velgerne. Begge blir mislikt, samtidig som de har saker som en betydelig andel velgere tar på alvor.
Motstanden mot regnbueflagg i norske skolegårder kan ha gitt gjenklang. At KrF og Ulstein ikke har tonet ned det «unødige»
landsmøtevedtaket, men tydelig forsvart standpunktet, kan ha økt KrFs troverdighet blant de som mener at det har gått for langt. Det er trolig en større gruppe som støtter mangfold, men som ikke liker at det tres ned ovenfra eller får for radikale utslag. Når KrF holder i bremsen og er skeptisk til nye (sær) rettigheter, er det ikke nødvendigvis et tegn på motstand mot mangfold.
Bred næringspolitikk
En undersøkelse Civita har gjort, viser at rundt halvparten av befolkningen anser det som viktig å redusere formuesskatten og annen eierbeskatning for å styrke norske bedrifter og arbeidsplasser.
KrFs satsing på verdiskaping er altså ikke smalt, eller noe som kun kapitalister bryr seg om. Det er viktig for folk flest.
Tydeligere familiepolitikk
Familiepolitikk har alltid blitt vektlagt av KrF, men tydeligheten og brodden mot sosialdemokratiet er blitt tydeligere. Første gang lederen i KrFU, Hadle Rasmus Bjuland, fikk ordet under ungdomspartilederdebatten i Arendal 14. august, gikk han straks i rette med Arbeiderpartiets prioritering av billigere barnehage og SFO, fordi det kun legger til rette for det Arbeiderpartiet mener er riktige valg. KrF, derimot, vil prioritere betydelig skattelette for familier, og la dem velge hva de vil bruke pengene sine på.
Det er noen trekk i den norske befolkningen som tyder på at KrF har sympati her. I en meningsmåling gjennomført av Respons Analyse på oppdrag fra Civita, svarer 20 prosent av de under 35 år at de i liten grad opplever at samfunnet er godt tilrettelagt for barnefamilier. Et av tiltakene KrF fronter, er skattefradrag for familier med barn. 51 prosent sier at dette er et viktig tiltak når de blir spurt om hva som kan få flere unge til å ønske seg barn.
De som har sympati med Arbeiderpartiet og venstresiden i debattene om skatt versus fellesskap og velferdsordninger, vil typisk mene at KrF blir for individualistisk. De hevder at partiet blir for blått og forfekter et frihetssyn som de ressurssterke tjener på, og som vanlige folk ikke håndterer. Men en slik kritikk biter ikke på dem som har sympati med dagens KrF, fordi verken velferdsstaten, billig barnehage eller gratis utdanning for alle er truet av KrF eller høyresiden.
Statsråd som tror
Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun, uttrykte nylig at «som kristen selv kan jeg være enig med KrF i ganske mye politikk, så det sjokkerer meg å se den enorme høyredreiningen jeg ser hos KrF».
Hvis man søker kunnskap og leser KrFs program, er det urimelig å anklage partiet for en enorm høyredreining. Leser man alt KrF vil med blant annet familie-, barnehage- og skolepolitikken, er det rimeligere å tolke KrF som et slags liberalt SV. Det offentlige skal løse mye, og sørge for blant annet mer barnetrygd og bedre bemanning i velferden. Lite radikalt nytt, med andre ord.
Det er grunner til å mene at de som nå sier at KrF har blitt mye mer konservativt, smalt eller høyrevridd, for å lytte mer til antipatiene sine, enn å søke kunnskap om KrFs faktiske politikk. Det finnes riktignok noen mer «høyrevridde» standpunkter enn før, som bevæpning av politiet og støtte til kjernekraft. Men en del av dette er trender i flere partier og ikke noen spesielt ved KrF.
Skatteletten som KrF går inn for, handler ikke om en renspikket individualisme, men snarere om å styrke individer og familier, slik at de i større grad kan ta ansvar for seg selv, familien og sivilsamfunnet. Erik Lunde, som er en sentral norsk kristendemokratisk tenker, har nylig kritisert KrF for å droppe en samlende og bred linje. Han opplever, som en del andre, «regnbueflaggvedtaket» som symbol på at han har blitt valgt bort av KrF.
Lunde kan ha et poeng på lengre sikt. Det kan tenkes at et KrF over sperregrensen, og en sterkere stortingsgruppe, ender med å skuffe velgerne sine fordi det ikke er realistisk at KrF får gjennomslag for sine mer konservative verdisaker. KrF kan derimot få gjennomslag i velferds- og familiepolitikken, noe som Lunde skriver om i sin utmerkede bok «Sammen er vi mer alene». Boken er en ganske krass kritikk av den sosialdemokratiske statsindividualismen og nedbygging av sivile fellesskap i Norge. Dagens KrF konkretiserer Lundes tanke om at velferdsstaten skal være til for mennesker, og ikke omvendt.
Ung høyrebølge
Et annet fenomen som kanskje uroer de som mener at KrF har blitt for smalt, er høyrebølgen blant de unge. Det er god grunn til å være bekymret for materialisme, utglidning på sosiale medier og lavpannet russebusskultur. Men at noe er uheldig i samfunnet, betyr ikke at alt er galt. KrF setter tydelige grenser for det uheldige, men særlig KrFU anerkjenner samtidig de sunnere trekkene ved høyrebølgen blant unge. Det er en konstruktiv tilnærming som handler om å gi unge mennesker frihet og tro på at de kan ta ansvar for eget liv og utrette noe godt for andre. Ikke at du er din egen lykkes smed, men at du er din egen og dine medmenneskers lykkes smed. At samfunnet bygges nedenfra, og at du ikke nødvendigvis er et offer for et system med hensynsløs kapitalisme eller skjemavelde fra NAV.
Naiv sympati med KrF
Lesere som mistenker at jeg har sympati med dagens KrF, og strategien de har valgt, har rett. Det er ikke usannsynlig at min sympati fører til at jeg tolker dem for positivt. Det er fremdeles noen uker igjen til valget, og KrF kan havne under sperregrensen. Grunnen til at jeg likevel ikke har særlig tro på en mykere eller bredere profil, slik blant andre Kjell Magne Bondevik har etterlyst, er at det ikke vil hjelpe å bli mindre mislikt av dem som uansett ikke stemmer KrF.
Bondeviks ønske om å gjenfinne den inkluderende og rause profilen fra KrFs glansdager på slutten av 90-tallet er forståelig. Likevel kan vi ikke utelukke at dagens KrF oppfattes som raust av betydelige grupper. Folk som på 90-tallet hadde sympati med rødvinsglasset til Valgerd Svarstad Haugland, og oppgjøret med pietismens pekefingermentalitet, mangler forståelse for dagens verdikamper. Dagens KrF protesterer mot en ny og sekulær pietisme, som hever pekefinger mot deg om du ikke går i pridetog eller støtter symbolsk og kostbar klimapolitikk.
Helge Simonnes sa på et frokostmøte for mange år siden (10.11.2010) at det i KrF og norsk kristenliv er mange med urealistiske ideer om hva KrF kan få til politisk. Kritikken var rettet mot den høyrevridde og
lavkirkelige delen av partiet. Kritikken hans er treffende, men vi kan ikke se bort fra at dagens KrF likevel erganske politisk realitetsorientert
på et annet plan. KrF jakter nemlig på de velgerne som faktisk kan finne på å stemme KrF.
Teksten er publisert i Vårt Land 23.8.2025.
Relatert
Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
Det er ikke bare billig anti-intellektualisme Ap lefler med
Sylvi Listhaug vil endre Norge, men klarer det ikke uten eksperthjelp
EU kan bli Sylvis mareritt
Kristne verdier – felles eiendom eller gammel vane?