Får vi et nytt politisk landskap?
Er det noe som kan forene de borgerlige partiene igjen, eller går det mot en skilsmisse før valget i 2029?
Publisert: 1. oktober 2025
I dag er det tre uker siden vi hadde stortingsvalg i Norge.
Siden har det vært stille i norsk politikk. Men vi som er politiske «nerder», har brukt mye tid på å analysere valget.
Det store spørsmålet er om valgresultatet viser at det kan skje en mer grunnleggende endring i norsk politikk. Mange spør seg om vi kan få et nytt politisk landskap.
Vil de tre partiene på ytre venstre side, altså Rødt, MDG og SV, finne sammen? Vil Senterpartiet gradvis bevege seg over til den borgerlige siden? Vil Venstre se mot venstre? Vil Fremskrittspartiet bli det dominerende partiet på borgerlig side, eller vil Høyre gjenoppstå som et større parti?
Vil Arbeiderpartiet greie å regjere i fire år? Vil vi se flere forlik over midten? Og vil KrF forbli et like tydelig parti på borgerlig side?
Spørsmålene er mange, og ett av dem er om det politiske landskapet kommer til å ligne mer på landskapet i andre land.
I mange land i Europa taper de gamle liberal-konservative partiene i møte med de nye ytre høyre-partiene. Høyrepopulistiske og nasjonalkonservative partier gjør opprør mot de mer moderate partiene. De nye partiene vil ha mindre EU og globalisering, en strengere innvandringspolitikk, mindre kostbar klimapolitikk og mer systemkritikk.
Konfliktene og polariseringen som vi ser i mange av landene, kan virke fremmed i Norge. Men ser vi nå noen av de samme utviklingstrekkene her?
Den norske kommentatoren i Financial Times, Martin Sandbu, frykter det.
Fremskrittspartiet er riktig nok et mye mer moderat parti enn de andre høyrepopulistiske partiene i Europa, men Sandbu er likevel bekymret. Han bor i Storbritannia og ser hvor ødeleggende polariseringen har vært der. Kampen står mellom et sterkt svekket sosialdemokrati og det nasjonalkonservative Reform UK, mens det gamle konservative partiet nærmest er utradert.
Sandbu mener at også Norge nå er «på full fart inn i» en situasjon med økt polarisering. Han forklarer det blant annet med at Støre og Arbeiderpartiet valgte Listhaug og Fremskrittspartiet som hovedmotstander i valgkampen.
Men er det dømt til å gå slik?
Også i Norge ser vi en konservativ vending, og den preger alle partier. Nesten alle vil nå føre en strengere innvandrings- og integreringspolitikk, ha mer disiplin i skolen, bevæpning av politiet og et sterkere forsvar.
Endrede tider krever ny politikk.
Det er dessuten bra at de politiske partiene har erkjent at det ikke nytter bare å kritisere høyrepopulistiske partier. De har tatt opp reelle problemer og bekymringer som befolkningen har. Den ikke-populistiske politikken har kanskje ikke vært så ansvarlig og moralsk som mange trodde. Hvorvidt man skal være tro mot systemet eller kritisere det, må begrunnes i en fordomsfri vurdering av om systemet virkelig virker til menneskers beste.
At det blåser en konservativ vind, burde være en god nyhet for de konservative partiene. Men hvilke norske partier er konservative i dag?
Mange vil nok mene at det særlig er Fremskrittspartiet, Høyre, KrF og Senterpartiet som nå kan kalle seg konservative.
Problemet er at konservatismen, i likhet med andre ideologier og idéretninger, kommer i ulike tapninger. Konservatismen kan være god og liberal, men den kan også være mørk og autoritær. Dessuten er det forskjell på europeisk og amerikansk konservatisme.
I den aller første setningen i Fremskrittspartiets program står det at partiets «ideologiske grunnlag er liberalismen». Men fortsettelsen tyder på at Fremskrittspartiet i vel så stor grad er et konservativt parti som bygger på «det kristne livssyn» og «norske verdier». I praksis rommer partiet ulike ideologiske strømninger.
Høyre omtaler seg selv som et liberal-konservativt parti. Det er for å understreke at den konservatismen som partiet står for, er en konservatisme som ikke er tilbakeskuende, som er reformvennlig, og som verner om det liberale demokratiet. Rettsstaten, institusjonene og mindretallsbeskyttelsen er sentrale elementer for de liberal-konservative partiene i Europa.
Kristelig Folkeparti bygger på kristendemokratiet. Men det programmet som partiet vedtok på sitt landsmøte i vår, var mer verdikonservativt enn før. Partiet har inntatt noen standpunkter som er kontroversielle, men det er tydelig at partiet har truffet en nerve.
Senterpartiet er kanskje det mest nasjonalkonservative partiet vi har i Norge nå. Men det er en konservatisme som er trygt plassert innenfor det liberale demokratiet.
Det blir interessant å følge «tuttifrutti-samarbeidet» på venstresiden. Blir det godt samarbeid og god styring, eller blir det politisk kaos, reformtørke og større uforutsigbarhet? Det gjenstår å se, og utfallet vil ha stor betydning for Norge, for næringslivet og for finansieringen av fremtidens velferd.
I et mer langsiktig perspektiv er det likevel mer interessant å følge situasjonen på den borgerlige siden.
Vil det fortsatt være rom for å vektlegge både liberale og konservative verdier, eller må de skille lag? Og hvordan skal i så fall Fremskrittspartiet forstå seg selv? Er det et liberalt eller et konservativt parti? I Venstres program står det at partiet «representerer den liberale idétradisjonen i norsk politikk». Men kan det være så stor avstand mellom FrP og Venstre som det tilsynelatende er i dag, hvis begge partier bygger på liberalismen?
Mange er nå spente på hvilke ambisjoner Fremskrittspartiet har og hvordan partiet vil fylle sin rolle som det største partiet på borgerlig side.
Mange er også spente på hvordan Senterpartiet vil utvikle seg, og hvordan Høyre vil håndtere et historisk generasjonsskifte i partiet.
Selv mener jeg at det er helt avgjørende å holde fast ved det liberale demokratiet. Ytringsfrihet, mindretallsbeskyttelse, respekt for uavhengige institusjoner og toleranse må være rettesnorer for et samfunn som det skal være godt å leve i.
Men disse verdiene kan leve i god harmoni både med liberale og konservative holdninger til abort, dødshjelp, kvotering, søndagsåpne butikker, monarki og stemmerett for 16-åringer. Det er, etter min oppfatning, uttrykk for en liberal grunnholdning når man respekterer og forstår hverandres synspunkter i slike saker.
Spørsmålet er om de liberale og konservative partiene, som gjerne er uenige om denne typen spørsmål, likevel har noe som binder dem sammen.
Før valget i 2013 var Høyre, Frp, KrF og Venstre enige om dette, som på mange måter skiller dem fra de sosialdemokratiske og sosialistiske partiene:
Samfunnet bygges nedenfra. Også private skal få være med og bygge samfunnet. Vi skal ha respekt for arbeid og eiendom. Borgerne skal ha valgfrihet. Maktspredning og maktbalanse er viktig. Samfunnet er mer enn staten, og mennesker trenger både de små og store fellesskapene.
Er det noe som kan forene dem igjen, eller går det mot en skilsmisse før valget i 2029?
Teksten er publisert i Aftenposten 29.9.2025.
Relatert
Gud er tilbake. Men nordmenn ser litt annerledes på saken
Den tunge veien tilbake
Det er tre år igjen til neste stortingsvalg. Hva har vi i vente?
Hva britene fikk – og hva de tapte
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
