Internasjonalt

Krigen i Ukraina har gjort Polen til en europeisk stormakt (igjen).

Problemet med Maria Jordets innlegg er at hun i liten grad drøfter substansen i min kritikk av paven, men henfaller til «whataboutism».

Det eneste vi vet med sikkerhet, er at hvis ingenting gjøres, vil det komme flere skolemassakrer.

I sin iver etter å kritisere Nato og Vesten ser Paven ut til å ha mistet sitt moralske kompass.

Det USA trenger, er levedyktige kompromisser, slik vi har i Europa. Slike kompromisser skapes i politikken – ikke i domstolen. 

Polariseringen i Vesten er fremdeles en utfordring, og Trump kan fremdeles gjøre comeback. Men de siste månedene er det ingen som har gjort mer for å revitalisere ideen om Vesten enn Ukraina og president Zelenskyj.

Marine Le Pen får mulighet til å revansjere forrige presidentvalg. Valget blir annerledes i år, hun kan faktisk vinne. Det vil få være tjent med.

I alle andre forvaltningsledd er nordmenn opptatt av å ha sine egne representanter. Hvorfor ikke i EU?

Putin og hans sykofanter bryter et internasjonalt rettssystem som Sovjetunionen var med på å skape etter andre verdenskrig. De bruker Nürnberg-språket for å rettferdiggjøre uforsvarlige handlinger, slik som at den ukrainske regjeringen utfører folkemord på russere på Krim og i Donbas.

Forholdene ligger til rette for dypere europeisk integrasjon, og det er strengt nødvendig.

Problemet med nedrustningsargumenter er at de fungerer dårlig i en verden hvor despoter ruster opp.

Valget i Ungarn er viktig for langt flere enn ungarerne.

Opposisjonen har nærmet seg Viktor Orbán på målingene foran valget i Ungarn på søndag, men det er liten grunn til å være veldig optimistisk for landets politiske fremtid.

Madeleine Albright ble tidlig vaksinert mot det autoritære. Som utenriksminister ble hun en frihetens forsvarer.

Putin forener Vesten.

Ideer betyr noe, også for en hensynsløs diktator med sort belte i nytale.

Det finnes håp om at liberale krefter vinner frem.

For Norge og resten av verden bør det være mer enn nok å arrangere jevnlige verdensmesterskap som skaper idrettsglede uten å bikke over i økonomisk galskap. Hvorfor kan vi ikke være fornøyd med det?

Vil virkelig SV stryke Vladimir Putin og oligarkenes Russland medhårs?

Det som no skjer, er kanskje like mykje eit varsel om at de tradisjonelle folkepartia må tenkje nytt som at demokratiet i Europa er i fare? 

Vi på god vei inn i en tid der det store politiske skillet ikke står mellom høyre – og venstresiden, men mellom sannhet og løgn.

Globaliseringen har vist seg å være motstandsdyktig i møte med koronakrisen.

Etter å ha lest den tyske regjeringsplattformen fremstår Hurdalsplattformen som nærmest utgått på dato, allerede før den skal iverksettes.

I et sekulært Norge anno 2021 er knapt noe hellig. Bortsett fra FN, da.

At de liberale og de moderate konservative nå har vunnet valget i Tsjekkia, gir håp ikke bare for Tsjekkia, men også for liberale og moderate konservative i resten av Sentral-Europa.

Bak de unge tyske velgeres omfavnelse av liberale FDP og De grønne ved forbundsdagsvalget kan vi skimte et lavmælt opprop for en grønn og liberal fornyelse av Tyskland.

Når Vesten først valgte å intervenere militært, burde det være vår fordømte plikt å holde linjen – så lenge som nødvendig.

Økt ulikhet er blitt trukket frem som en årsak til høyrepopulismens fremvekst i Europa. Men hvorfor har populismen økt også i Europas mest velutviklede velferdsstater?

Denne videoen er et opptak fra Harvard Bookstore 3. mai 2021, der vi hører Francis Fukuyama i samtale med Mathilde Fasting om boken After the End of History.

Med treng òg ein ny debatt her til lands om korleis Noreg skal finna sin plass mellom aust og vest dei neste tiåra, og då må òg spørsmålet om Noreg skal melda seg inn i EU, koma opp att.

Hvordan skal Norge forberede seg på å møte fremtidens globale utfordringer som pandemier, konflikter og økonomiske nedturer? Bør vi se utenriks og innenrikspolitikk mer i sammenheng for å ruste oss best mulig på fremtidens globale sjokk? Se video fra frokostmøtet med Ine Eriksen Søreide, Henrik Syse og Ulf Sverdrup.

"Den som lyttet til P2 på onsdag, kan neppe ha lært mye av substans om det nordkoreanske regimet", skriver Bård Larsen.

I takt med at Norges tradisjonelle angloamerikanske bånd fremstår som mer usikre, bør Norge utvide bredden i sikkerhetspolitikken. Mange peker på Tyskland, men få ser mot Frankrike.

La meg helt avslutningsvis understreke at selv om jeg er uenig med AHO i mye knyttet til Trump og GOP, har han et åpenbart poeng med hensyn til at norsk dekning av Trump og republikanerne er skjev, og til dels forutsigbar. Det er det forsåvidt gode grunner til. Likefullt tror jeg norsk mediedekning ville tjent på å utvide bruken av kommentatorer og kilder.