Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
De olympiske ringer
Internasjonalt

De olympiske leker har utspilt sin rolle

For Norge og resten av verden bør det være mer enn nok å arrangere jevnlige verdensmesterskap som skaper idrettsglede uten å bikke over i økonomisk galskap. Hvorfor kan vi ikke være fornøyd med det?

Eirik Løkke

Publisert: 4. februar 2022

I 1894 samlet den franske baronen Pierre De Coubertin representanter fra 12 nasjoner, og den moderne olympiske bevegelse ble skapt. De Coubertin mente at olympiske leker ville skape fred mellom nasjoner og motvirke konflikt. 130 år senere er verden gjennomgående et fredeligere og mer velstående sted, men det er dessverre lite som tyder på at det skyldes OL. Tvert imot virker de olympiske idealer snarere til å reflektere holdningene i autoritære stater som Russland og Kina, i form av vanvittig sløseri, korrupsjon og autoritær propaganda. Perverteringen av idealene tilsier at de olympiske leker burde avvikles.

La meg i det følgende trekke frem hovedgrunnene til at OL burde avvikles. 

1) Idrett er politikk. Et argument man tradisjonelt har hørt fra IOC, den olympiske komité, når autoritære stater tildeles mesterskap, er at man må «skille mellom idrett og politikk». Jeg er usikker på i hvilken grad dette er oppriktig ment. For selvsagt er idrett på dette nivået storpolitikk. Og i den olympiske historie har det alltid vært tilfelle. Nazi-olympiaden i Berlin 1936 er det mest groteske eksempelet. Fra nyere tid er sommer-OL i Beijing 2008 og Sotsji-OL i 2014 eklatante eksempler på såkalt sportsvasking. Det er ikke uten grunn at sportsvasking ble årets ord i 2021. Fenomenet innebærer blant annet å arrangere sportsbegivenheter med det formål å lede oppmerksomheten bort fra menneskerettighetssituasjonen.

I forkant av 2022-OL har Kina sågar truet utøvere som kritiserer landet med straffeforfølgelse. De olympiske leker har blitt et verktøy for autoritære verdier og propaganda, enten IOC liker det eller ikke – og det er mye som tyder på at IOC ikke har noe imot dette. Som et Civita-notat om homohets i Russland i forkant av Sotsji påpekte: IOC avviste ideen om å bruke OL til å kritisere russisk politikk.

2) Omfattende korrupsjon. IOC har en lang historie med korrupsjon og autoritære tradisjoner. Francos tidligere idrettsminister Juan Antonio Samaranch ledet i mange år organisasjonen (1980-2001). IOC mangler også demokratiske strukturer. Dette fordi organisasjonen selv velger sine medlemmer. Antallet korrupsjonsskandaler som har rammet og fortsetter å ramme organisasjonen er omfattende. Korrupsjonen knyttet til Sotsji-OL var i seg selv gigantisk, men knapt enestående. Samrøret mellom autoritære regimer og korrupsjonen er nærmest patologisk, og knapt idretten verdig.

3) Enorme dopingproblemer. Dopingproblemer i idretten gjelder selvsagt ikke bare OL, men det er ingen tvil om at sportsbegivenheten forsterker problemene. Det groteske dopingsystemet til DDR er velkjent, og det er latterlig at mange av verdensrekordene fra denne tiden fremdeles er offisielle. I nyere tid er russernes doping-program i forbindelse med Sotsji-OL det mest velkjente, men også Kina rapporteres å ha utviklet omfattende statlige doping-programmer. Gitt effekten av doping, og muligheten til å slippe unna, så ville doping i alle tilfeller være et stort problem i idretten. Problemene blir mange ganger forsterket gjennom autoritære staters vitenskapelige programmer for å fremme doping.

4) Økonomisk vanvidd. For mange nasjoner og byer er det knyttet stor prestisje til det å arrangere OL. Imidlertid har vi de siste årene observert at flere og flere byer har trukket seg som mulige kandidater, som følge av de vanvittige kostnadene som knyttes til det å arrangere lekene. Sotsji-OL estimeres å ha kostet rundt 50 milliarder dollar, Beijing-OL i 2008 omkring 40 milliarder dollar. London-OL i 2012 var riktignok halvparten så dyrt (18 milliarder dollar), men ikke desto mindre reflekterer disse summene et økonomisk galematias, som skattebetalerne i det enkelte land må betale. Det er grunn til å tro at de kommende olympiske lekene vil bli billigere, i hvert fall er ambisjonene dempet. Men det er liten grunn til å tro at ikke også kommende olympiske leker vil bli svært dyre for skattebetalerne.

5) Pandemi. Koronasituasjonen er riktignok forbigående, men det å arrangere OL under en pandemi blir den rene parodi. Det var tilfelle i Tokyo – og det blir også situasjonen i Beijing. Skjønt det nok passer det kinesiske regimet bra, som lettere vil kunne bruke smittevern som rasjonale for å føre fullt oppsyn med de besøkende.

Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg ikke tror på noen enslig boikott av Beijing-OL. Særlig av hensyn til idrettsutøverne. En idrettskarriere er kort, og mange har investert mye i å nå toppen. Det er ikke utøverne som har valgt vertsby, de må forholde seg til situasjonen. Perverteringen av de olympiske lekene er et systemisk problem, og de olympiske leker er i ferd med å miste appellen og bør avvikles før heller enn senere.

Riktignok skal de kommende lekene avholdes i demokratiske land, med lavere ambisjoner. Kan hende det er nok for å redde appellen, men det skal jeg like å se før jeg tror det. For Norge og resten av verden bør det være mer enn nok å arrangere jevnlige verdensmesterskap. VM i Trondheim i 1997 og Holmenkollen VM i 2011 skapte idrettsglede for en hel nasjon, uten å bikke over i økonomisk galskap. Hvorfor kan vi ikke være fornøyd med det? 

Innlegget var publisert i VG 2. februar 2022.

Mer om Idrett og menneskerettigheter

Eirik Løkke

Er det mulig å skille idrett fra politikk?

Bør det stilles krav om å følge menneskerettighetene for å få lov til å arrangere OL eller VM? Og bør Norge boikotte Vinter-OL i Beijing? Hvordan skal idretten forholde seg til autoritære regimer?
DemokratiMenneskerettigheter
Bård Larsen

Idrett og politikk

«Det spørs om ikke vestlig retrett fra OL-deltagelse kan fremstå som en av de sterkeste politiske fanfarer i de olympiske lekenes historie. Selv om formålet er å ramme IOC for å forsere reformer, kan utfallet bli lite lystelig: De liberale demokratiene trekker seg ut og overlater manesjen til de autoritære statene,» skriver Bård Larsen på Verdidebatt.no.
DemokratiDemokrati og rettigheter

KINA: Sport og politikk

Demokrati og rettigheter
Publisert: 4. februar 2022
Demokrati Menneskerettigheter Økonomi De olympiske leker
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Sovjet Russland kommunisme
Bård Larsen

Det røde vrakgodset: Russland er en forlengelse av Sovjetunionens kriminelle system.

Et av våre tids største paradokser er at Vladimir Putin begynte karrieren sin som portvokter for det sovjetiske kommunistpartiet, og endte opp som diktator i en stat hvis ideologi er å finne på den andre ytterkanten. Putin og den russiske makteliten ligger nært opptil vår tids fascisme. 
InternasjonaltNazisme og fascismeKommunisme
fotball
Henrik Lerstøl Bjørøen

Har vi sett regnbueflagg og sharia-lover i skjønn forening i Qatar-VM?

Mens vi snakket om boikott av fotball-VM og Fifa-protest i nord, hadde resten av verden øynene på ballen.
MenneskerettigheterDemokrati og rettigheter
demokrati
Eirik Løkke

Året da demokratiet slo tilbake!

Hva har amerikanske velgere, iranske kvinner og det ukrainske militæret til felles? De har på ulikt vis brukt året på å fremme liberale og demokratiske verdier.
DemokratiDemokrati og rettigheter
likestilling
Kristin Clemet

Hvorfor er det greit med bare 17 prosent menn i Forskningsrådets ledelse?

De store likestillingsutfordringene i Norge befinner seg ikke i privat sektor, men i offentlig sektor.
Likestilling og feminismeNæringsliv
styrerom
Mathilde Fasting

De gjør mer av det som ikke virker

Likestillingsarbeidet starter på bunnen, ikke på toppen i aksjeselskapenes styrer.
Likestilling og feminismeNæringslivNæringspolitikk
ukraina våpen tanks
Mats Kirkebirkeland

USA og Storbritannia er fortsatt Europas fremste forsvarere

Men EU, med Tyskland og Frankrike i spissen, har endelig fått opp farten. Likevel ser man en tydelig arbeidsfordeling mellom EU og USA i Ukraina-krigen.
InternasjonaltDemokrati og rettigheterForsvar og sikkerhet

Nyhetsbrev og invitasjoner

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo