Flickr.com/SV Sosialistisk Venstreparti April 24, 2021

Gammel SV-vin på ny flaske

Vil virkelig SV stryke Vladimir Putin og oligarkenes Russland medhårs?

Publisert: 26. januar 2022

SVs utenriks- og forsvarspolitiske talsperson, Ingrid Fiskaa, som også er medlem av Stortingets presidentskap, uttrykker frustrasjon over at Norge har «valgt side» i konflikten mellom Ukraina og Russland. Norges posisjon handler om «USA-lojalitet», selvfølgelig.

Men dette handler om våre egne nærområder, om en tilliggende og stadig grådigere stormakt med et enormt atomvåpenarsenal. De baltiske statene, Finland og til og med Sverige kjenner på presset. Vil virkelig SV stryke Putins og oligarkenes Russland medhårs? «Be careful what you wish for», er det engelske uttrykket som passer her.

Det beste man kan si om Fiskaas tekst, trykket i Klassekampen, er at den er interessant. Ikke minst sett i lys av SVs historie.

På SVs landsmøte i 2007 ble programposten der USA ble beskrevet som den største trusselen mot verdensfreden strøket. Det falt venstresiden i partiet tungt for brystet.

Ikke så rart i et parti der for eksempel tidligere partileder Berge Furre under den kalde krige utmerket seg ved å beskrive USA og Nato som den aggressive parten, og sovjetisk politikk og behov for kontroll med småland som defensive utslag.

Under den kalde krigen promoterte SF og senere SV det såkalte «tredje standpunkt», også kjent som «den tredje vei». Som fredsparti skulle de fremme en slags brobyggerrolle mellom øst og vest. For de som sto utenfor partiet, fremsto dette som et standpunkt det ville bli utfordrende for SV å turnere. Og det ble det.

I SVs program ble det slått fast at USA var den største trusselen mot verdensfreden. En utbredt forestilling i partiet var den såkalte «realsosialismen». Den innebar i korte trekk at den store konfliktlinjen i verden sto mellom arbeid og kapital, mellom sosialisme og kapitalisme. Kritikk av Sovjet var sånn sett å gå USA og kapitalismens ærend.

I praksis innebar det at Sovjetunionen og dens vasallstater, på tross av feil og mangler, sto på den rette siden av historien, mens de liberale kapitalistiske demokratiene sto på feil side. Dette kom igjen sterkest til uttrykk i fredspolitikken. For den som har levd en stund og fulgt med i politikken, var det åpenbart at i store deler av SV, samt langt inn i fredsbevegelsen, forestilte man seg at Sovjet utviste en langt større vilje til nedrustning enn Vesten og Nato.

SV ville ikke akseptere det premiss som det ellers var konsensus om i norsk utenrikspolitikk (med støtte fra 95 prosent av velgerne): At Nato var helt avgjørende for vår sikkerhet, og at den kalde krigens sivilisatoriske demarkasjonslinje gikk mellom demokrati og diktatur.

«Siden den russiske revolusjonen i 1917 har historien vært en bekreftelse på det sosialistiske systemets overlegenhet», skrev partiavisen Ny Tid i 1976. Hva slags politisk ideologi lå til grunn for å mene at USAs politiske system var langt verre enn det sovjetiske? At USA var den største trusselen mot verdensfreden, mens Sovjet var progressivt og fredselskende?

Demokratiet er selvsagt ikke synonymt med en parademarsj av historiske krefter mot en perfekt verden. Den type historieforståelse var det andre som sverget til, og som lå til grunn for at SV tråkket så kapitalt feil til tider.

SV-erne var verken revolusjonære eller skikkelig autoritære, men manglet ideologisk kompassretning som gikk klar av den totalitære realsosialismen.

Man var så overbevist om Vestens, markedskreftenes og det borgerlige demokratiets usselhet, og den historiske materialismen, at DDR og Romania fremsto som uferdige, men allikevel nærere ideologisk allierte enn vestlige liberale demokratier som Frankrike og England.

For tiden vi går inn i, gir god grunn til uro. I nær fremtid kan vi risikere en ny runde trumpisme, ledet av et parti som fremmer proteksjonisme, og som er lite interessert i vestlig forsvarssamarbeid. Det hersker stor usikkerhet om fremtiden for artikkel 5 blant vestlige forsvarstopper, den som sier at et væpnet angrep mot ett eller flere medlemmer av Nato i Europa eller Nord-Amerika, skal betraktes som et angrep på alle medlemsland. Putins stormannsgale aspirasjoner om å gjenreise det sovjetiske imperium fremstår i dag som langt mer enn propaganda. Vestlige demokratier oversvømmes med alle tenkelige midler i hybridkrig. Er dette kun for å verne om «egne» territorier.

Ironisk nok er Fiskaa på «lag» med Donald Trump, med europeiske høyrepopulister (Fiskaa sto side ved side med Christian Tybring-Gjedde på NRK-debatten), samt tidligere AKP-leder Pål Steigan og hans hesteskokamerater i sikkerhetspolitikken (men også i europapolitikken). Det er selvsagt ikke noe nytt at fløyene har berøringspunkter. Logisk sett er det nesten nødt til å bli sånn, fordi fløyene, de radikale, nødvendigvis er misfornøyd med det bestående, som for Norges del er liberalt demokrati med markedsøkonomi, globalisering og Nato-medlemskap.

SV-politikerens forståelse for Russland hviler på gamle forestillinger om en nasjon som frykter hissige naboer og kun ønsker å få være i fred, og på gamle forestillinger om «both sides». Fiskaa forstår tilsynelatende ikke hva det «nye» Russland innebærer, nemlig en forbryterstat, ledet av et nett av oligarkier hvis formål ikke er ideologisk, men økonomisk og nepotistisk. Putin frykter at om land i det gamle sovjetimperiet skal velge sin fremtid, så kan det få ringvirkninger inn i det undertrykte russiske sivilsamfunnet. Han vil fremstå som den sterke mannen, og det som står på spill, er makt og penger: Heller la skipet gå til bunns enn å forlate det.

Verken Putin eller utenriksminister Lavrov tror på det de selv sier, at Nato skulle utgjøre en militær trussel mot Russland. At Nato vil gå til angrepskrig mot den russiske bjørnen. Men Fiskaa ser ut til å tro på dem.

Det er noe pussig over fremstillingen til Fiskaa, der det fremmes en slags ettergivenhets-politikk i forholdet til Russland, som altså står oppmarsjert med 100 000 soldater langs grensa til en langt mindre nasjon. Hvor godt rimer det med SVs omsorg for de sårbare? I dette tilfellet en stat som er revet i filler av russisk aggresjon. SV vil at vi ikke skal avfeie alle russiske krav. Hva innebærer det? En felles ukrainsk-vestlig erklæring om at Ukraina aldri skal kunne velge sin egen vei, noe som jo er den egentlige substansen i de russiske kravene?

At Fiskaa trekker frem historiske eksempler på russiske bekymringer, langt tilbake i tid, er greit nok. Men her burde kanskje utvalget av eksempler være noe mindre selektivt? For eksempel at Øst-Europa fikk sin frigjøring i 1989. Her er det verdt å minne om at jernteppets fall ble forstått temmelig ambivalent på lederplass i SVs partiavis Ny Tid. Det ble advart mot at befolkningen kunne bli et bytte for vestlige politikeres manipulasjoner og vestlig storkapitals profittjag. Samt (og den sitter nok lenger inne) at Norges relativt fredelige sameksistens med Sovjet/Russland også er på grunn av artikkel 5, ikke på tross av den.

Og mer konkret, for denne saken: Hvorfor utelate Holomodor, Stalins kontrollerte sultedød på fire millioner ukrainere, hvis formål nettopp var å stagge tilløp til egenrådighet?