Ukrainas sak er vår sak
Polariseringen i Vesten er fremdeles en utfordring, og Trump kan fremdeles gjøre comeback. Men de siste månedene er det ingen som har gjort mer for å revitalisere ideen om Vesten enn Ukraina og president Zelenskyj.
Publisert: 6. mai 2022
Da Neville Chamberlain ankom München i 1938, måtte han velge: Imøtekomme Adolf Hitlers krav om deler av Tsjekkoslovakia (Sudetland) eller risikere krig. Chamberlain valgte det første, men fikk like fullt det siste, for å parafrasere Winston Churchill.
Det er lett å glemme, men det var ikke gitt at britene i 1940 skulle vinne «The battle of Britain». Gudene må vite hvordan Vestens fremtid hadde sett ut, dersom britene ikke hadde overlevd Hitlers angrep i 1940.
80 år senere var München nok en gang sentrum for Vestens fremtid. Daværende senator John McCain advarte mot de interne motsetningene og problemene som fulgte av å ha en Putin-vennlig president i Det hvite hus.
Polariseringen i Vesten er fremdeles en utfordring, og Trump kan fremdeles gjøre comeback. Men de siste månedene er det ingen som har gjort mer for å revitalisere ideen om Vesten enn Ukraina.
Hvis du synes jeg overdriver, bør du tenke på følgende: Hva hadde skjedd om president Zelensky flyktet? Hva om han hadde gjort som Chamberlain, og akseptert «fredsbetingelsene» som Hitler – unnskyld – Putin tilbød?
De aller fleste ville forstått det, dersom Kyiv-regjeringen i møte med vanvittige odds hadde valgt å rømme. Det var ikke uten grunn at Vesten tilbød ham skyss ut av landet.
Men Zelenskyjs svar – «I need ammunition, not a ride» – var startsignalet for motstanden, og lød som et ekko av Churchills tale om «we shall fight on the beaches». Svaret har ikke bare inspirert Ukraina, men gjort verden til et bedre sted. Dette fordi Ukrainas motstand ikke utelukkende dreier seg om nasjonal eksistens.
«Fredens vei» ville vært et sterkt incentiv for russisk aggresjon, hvoretter nasjonene som befinner seg i den «russiske interessesfæren», ville vært mindre trygge. For konflikten mellom Ukraina og Russland er et eklatant eksempel på en kamp mellom det gode og det onde – mellom demokratiske og autoritære verdier.
Ingen vet dette bedre enn Volodymyr Zelenskyj.
Presidenten har de siste månedene minnet oss om verdifundamentet som utgjør kjernen i de vestlige samfunnene. Han har minnet oss på at Vesten ikke bør forstås geografisk, men som et etisk konsept, basert på ideen om at makten utgår fra folket – ikke tyranner.
Ukrainas kamp er i sannhet en påminnelse for Vesten om hvilke forpliktelser som følger av det å tilhøre den frie verden: Støtte til alle demokratiske nasjoner som er truet av tyranni og barbari.
Historiske paralleller tenderer ofte til å bli overfladiske klisjeer. Ikke desto mindre er likheten mellom Ukrainas president og Churchill iøynefallende, og, får jeg tillegge – likheten mellom Putin og Hitler stadig mer åpenbar.
I en av de bedre (og kortere) Churchill-biografiene, gjorde forfatteren Paul Johnson et interessant grep da han sammenlignet atferden til Churchill og Hitler. Førstnevnte valgte å mobilisere folkelig støtte gjennom å spille på demokratiske verdier og opptre transparent, mens Hitler forsvant dypere og dypere ned i bunkeren. Johnsons komparative grep illustrerer hvordan forskjellen på demokratiet og tyranniet manifesterer seg i et samfunn.
Parallellen til forbindelsen mellom Zelenskyj og Putin er åpenbar.
Den russiske diktatoren representerer, i likhet med Hitler og Stalin, det totalitære etos; sannheten eksisterer for å tjene makten. For den russiske diktatoren er politikk en måte å berike seg selv på. Løgn og propaganda er verktøy for å bøye folkeviljen, og terror er middel for å undertrykke dem som ikke lar seg hjernevaske.
I moralsk forstand ønsker Putin å avskaffe det vi tenker på som samvittighet. Det er utelukkende interesser, ikke verdier som driver Putins krig mot Ukraina (og sin egen befolkning).
Vi bør selv i møte med tyranner være forsiktig med å undervurdere mulighetene som følger av diplomati, dialog og kompromiss. Dette er verktøy som definerer sivilisasjon.
Men som kommentatoren Bret Stephens i The New York Times skriver: Verden er ikke alltid sivilisert.
Således har president Zelenskyj minnet den frie verden om at vi må være villige til å slåss for demokratiet. Hvis ikke kan vi ende opp med å bli slukt av despoter.
Ingen vet bedre enn Zelenskyj og ukrainerne hvilke enorme menneskelige kostnader dette har for den ukrainske nasjonen. I Mariupol har underlegne og utsultede styrker stått imot overlegne russiske styrker på en måte som mangler sidestykke i moderne historie. Byen har vist Vesten hva som står på spill: Frihet, demokrati og retten til selvbestemmelse.
Måtte verden aldri glemme ofrene i Mariupol.
Polariseringen i Vesten forsvinner ikke, selv om krigen i Ukraina mobiliserer sympati på tvers av politiske skillelinjer. Kulturkrigen raser videre i en uforsonlig tone, og det politiske sentrum er under press mange steder. Økende inflasjon og høyere renter kommer til å legge ytterligere press på de liberale demokratiene. I så måte kan ikke Ukraina redde Vesten fra seg selv.
Samtidig er det all grunn til å glede å seg over påvirkningen som Zelenskyj har hatt på Vesten. Joe Biden er på sitt beste når spørsmålet dreier seg om demokrati og Ukraina, og republikanerne har langt på vei gjort Ukraina til en tverrpolitisk sak i USA.
Tyskland har endelig overvunnet sin dårlige samvittighet for andre verdenskrig, og er klar til å ruste opp igjen. NATO-alliansen fungerer bedre enn på lenge. Zelenskyjs lederskap har vist at Vesten igjen kan spille en viktig rolle i de avgjørende spørsmål.
Ukrainas sak er vår sak.
Og all den tid Ukraina vil slåss for vestlige verdier, har vi i Vest en moralsk plikt til å stille opp med våpenhjelp til landet.
Innlegget er publisert i VG 4.5.2022.
Relatert
Norge bør forenes til ett strømrike
Er religiøst mangfold bra? Jeg aner ikke.
Tause medieledere
Vi bygget landet
Utfordringen for KrF er å få frem at det faktisk kan være et folkeparti
