Europa trenger Macron

Forholdene ligger til rette for dypere europeisk integrasjon, og det er strengt nødvendig.

Publisert: 12. april 2022

Europeisk integrasjon er et begrep som beskriver tettere politisk, økonomisk og militær sammenknytning av de europeiske nasjonalstatene i EU.

I motsatt ende av skalaen finner vi disintegrasjon og oppløsning, hvilket ingen av de nåværende 27 medlemsstatene anser som ønskelig etter Brexit-fadesen.

Blant unionens medlemsstater står debatten mellom dem som ønsker konføderal integrasjon, altså at nasjonalstatene ikke oppgir suverenitet, og dem som ønsker suverenitetsavståelse, altså at unionen går i en mer føderal retning. Etter vår mening vil sistnevnte styrke den videre integrasjonen, og dermed også unionen.

I 2017, da Emmanuel Macron og hans parti La République En Marche! vant både presidentvalget og fikk flest seter i nasjonalforsamlingen, var Macron og hans parti de eneste som gikk inn for dypere europeisk integrasjon.

Den nye tyske regjeringen, bestående av sosialdemokratiske SPD, grønne DG og liberale FDP, lover også dypere europeisk integrasjon, og ønsker sågar å utvikle en europeisk føderalstat.

I EU er det ofte slik at når tyskerne og franskmennene er enige, så blir det slik. Særlig etter brexit, siden konføderale sentral- og østeuropeiske land ikke lenger kan søke støtte hos britene.

Putins brutale invasjon av Ukraina har dessuten virket samlende på Europa, og Russlands utenriksminister Lavrovs syke uttalelser om at Russland og Kina skal skape en ny verdensorden kommer til å gjøre det samme.

Forholdene ligger dermed til rette for dypere europeisk integrasjon, og det er strengt nødvendig. Da trenger Europa og EU liberale ledere, og derfor må Macron gjenvelges.

Første runde i det franske presidentvalget gjennomføres 10. april. Dersom ingen av kandidatene oppnår flertall, vil det avholdes en andre runde 24. april.

Meningsmålinger viser at Macron har styrket oppslutningen siden invasjonen av Ukraina. Det samme gjelder imidlertid nasjonalistiske, populistiske og euroskeptiske Marine Le Pen og hennes parti Rassemblement national.

Éric Zemmour – som vanskelig kan beskrives som noe annet enn en fiende av det liberale demokratiet – og Valérie Pécresse som tilhører konservative Les Républicains, går tilbake. Inntil nylig har venstresiden ikke hatt en reell kandidat, men sosialisten og EU-motstanderen, Jean-Luc Mélenchon, klatrer nå på målingene.

Macron blir høyst sannsynlig én av to kandidater i andre valgomgang; spørsmålet er derfor hvem han vil møte. Sist møtte Macron Le Pen, og noen målinger tyder på en gjentakelse. Zemmour er heldigvis usannsynlig, og ville dessuten ha vært katastrofal, både for Frankrike og for EU.

Pécresse – som gjerne beskriver seg selv i flatterende ordelag som en moderne fransk Margaret Thatcher – er en forholdsvis moderat kandidat og ville neppe være et dårlig valg for Frankrike, men er ikke like proeuropeisk som Macron.

Europa har godt av en liberal og proeuropeisk lederskikkelse som trekker unionen i riktig retning.

Dersom Frankrike og EU mister Macron, vil Europa miste nok en leder med tyngde. Macron representerer en liberal kontinuitet som kan vise seg nødvendig for europeisk integrasjon. Macron ønsker et sterkt Europa i møte med et USA som ikke er like stabilt som før, og et Kina som står i ledtog med Russland.

Også Norge vil i tiden som kommer påvirkes av dette. Både Høyre og deler av Arbeiderpartiet tar til orde for tettere europeisk samarbeid. Selv om vi enn så lenge står utenfor, er også vi avhengig av et liberalt og demokratisk Europa.

Innlegget er på trykk i Bergens Tidende 10.4.22.

Publisert: 12. april 2022