Ingen grunn til begeistring i Ungarn
Opposisjonen har nærmet seg Viktor Orbán på målingene foran valget i Ungarn på søndag, men det er liten grunn til å være veldig optimistisk for landets politiske fremtid.
Publisert: 3. april 2022
Når ungarerne skal gå til valgurnene 3. april står de ved et veiskille: Skal de stanse Viktor Orbáns udemokratiske agenda, eller skal de la regimet fortsette veien mot et komplett autoritært styre? Og dersom Orbán skulle tape – noe som ikke virker veldig sannsynlig – vil demokratiet i Ungarn kunne vekkes til live igjen?
De fleste demokratier har sperrer for å motvirke at regimet avvikler demokratiske institusjoner, for eksempel maktfordeling, ansvarliggjøring av regjeringen og grunnlovsdomstoler. Disse sperrene skal hindre at makten til regjeringen ikke blir for stor. I Ungarn har de institusjonelle sperrene så langt enten vært for svake til å kontrollere Orbán, eller de er blitt fjernet av hans regime.
Orbán fikk gjennom valget i 2010 et sterkt mandat som ga ham mulighet til å foreta grunnlovsendringer. Dette ble starten på en svekkelse av Ungarns liberale demokrati. Siden da har Orbán endret valgloven i landet, slik at den sterkt favoriserer hans parti Fidesz. Han har også uthulet de demokratiske institusjonene ved regelrett å kapre dem. Og media, statlige organer, næringslivet og akademia, har valget mellom å tjene Orbán eller å risikere represalier.
En årsak til at Fidesz har lykkes med denne maktkonsentrasjonen, er at opposisjonen har vært dypt splittet. Manglende evne til å samarbeide har medført at opposisjonen ikke har kunnet true Orbán, verken ved valgurnene eller i det daglige arbeidet i nasjonalforsamlingen.
Men foran årets valg har Orbans opposisjon samlet seg om en felles liste, Sammen for Ungarn, og en felles kandidat, den konservative Peter Marki-Zay. Målinger viste lenge at dette var et godt trekk, og at de kunne utfordre den sittende statsministeren. Men likevel går de siste målingene i Orbáns favør.
Skulle det «umulige» likevel skje, at Orbán taper, er det flere utfordringer dagens opposisjon vil møte på. Til tross for at den er samlet, har de forskjellige partiene lite til felles rent politisk. De er mot Orbán, men ellers uenige om det meste. Dersom de faktisk skulle vinne, gjenstår det å se om de kan klare å styre sammen.
Ungarn er fortsatt ikke ansett som et diktatur, men et delvis fritt land og et selverklært illiberalt demokrati. Det er grunn til å håpe at landet kan komme tilbake som et fullverdig liberalt demokrati. Men for hver dag Orbán styrer landet, er det et steg i feil retning. Demokratier som går i revers må tas på alvor, særlig i lys av Vladimir Putins angrep på Ukraina.
Å skulle ta tilbake det liberale demokratiet vil ta lang tid for ungarerne. Demokratisering er en lang prosess. Demokratiet må kultiveres over tid. Dette innebærer blant annet aksept og respekt for de demokratiske spillereglene. Og ikke minst å akseptere et valgnederlag. Men Orbán har ingen respekt for demokratiske spilleregler, og det er lite trolig at han vil akseptere og anerkjenne et nederlag på søndag.
USA og verden observerte hvilket politisk mareritt Donald Trump utløste da han ikke aksepterte demokratiske spilleregler; det er god grunn til å frykte at Orbán ikke er en særlig bedre taper. Opposisjonen frykter utbredt valgjuks, en bekymring de har godt belegg for. Regimet har over tid tilpasset valgsystemet slik at Fidesz og Orbán favoriseres.
Om Fidesz skulle havne i opposisjon, vil ikke kreftene som ønsker å kaste det liberale demokratiet forsvinne. Understrømningene i befolkningen som legitimerer forestillinger om den sterke lederen, forsvinner heller ikke. For husk at Orbán er populær. Særlig utenfor Budapest.
En samlet opposisjon kan være starten på noe bra, særlig hvis de klarer å samarbeide i nasjonalforsamlingen, men Orbán-regimet forsvinner neppe ved dette valget.
Artikkelen er publisert i Minerva 31.3.22.
Relatert
Aftenposten burde ikke publisert russisk propagandainnlegg
Det er politikere – ikke dommere – som bør bestemme retten til abort
Ukrainas sak er vår sak
Lite imponerende kritikk fra LO
Norsk presse er preget av konsensus. Det gjør både politikk og samfunn svakere.
