6. januar var en test

Vi på god vei inn i en tid der det store politiske skillet ikke står mellom høyre – og venstresiden, men mellom sannhet og løgn.

Bård Larsen

Publisert: 8. januar 2022

Tittelen på denne kronikken er lånt fra den amerikanske journalisten Barton Gellman i The Atlantic. I essayet «Trump’s Next Coup Has Already Begun», beskriver Gellman hvordan det republikanske partiet (GOP) legger ting til rette for Trumps neste valgseier i 2024: Stormingen av Kongressen i 2021 var klønete, i 2024 er republikanerne forberedt.

I den siste tidens høringer om begivenhetene 6. januar i fjor har det kommet frem at sentrale medarbeidere i Trumps stab tryglet ham om å stanse stormingen. I dag er tonen annerledes. Det er forsvinnende få i det republikanske partiet som fordømmer stormingen. Så godt som alle har sluttet seg til Trumps store løgn om at valget ble stjålet fra dem.

Det er få som tviler på at Trump stiller som kandidat i 2024. Republikanske velgere elsker ham. Derfor er det knapt noen i GOP som motsier The Donald. Og Trump krever blind lojalitet, inkludert full oppslutning om de meste spinnville konspirasjonsteorier.

På delstatsnivå er Trumps disipler i full gang med å endre valglover i republikansk favør. Republikanere jobber målbevisst for å ta kontroll over valgmannskretser. Slik skal de sørge for at «fadesen» ikke gjentar seg fra 2020, da republikanske politikere og valgmenn trosset Trumps forsøk på å omgjøre valgresultater. Republikanske politikere snakker uten blygsel om vinn eller forsvinn, om borgerkrigen som kommer, og de får gehør hos et skremmende antall velgere.

«Teknisk sett vil neste forsøk på å omgjøre et nasjonalt valg antagelig ikke kvalifisere som et kupp», skriver Gellman: «Det vil skje gjennom undergraving, mer enn med vold, selv om begge deler vi finne sted. Hvis det lykkes, er det ikke stemmesedlene til amerikanske velgere som vil avgjøre hvem som blir president. Tusenvis eller millioner av stemmer vil bli kastet for å gi den nødvendige effekten. Vinneren vil bli erklært som taper. Taperen vil bli utnevnt som president.»

Den 6. januar 2021 samlet president Trump tusenvis av tilhengere noen hundre meter fra kongressbygningen i Washington. Formålet var å stoppe godkjennelsen av valget som foregikk i senatet og kongressen. Visepresident Mike Pence hadde allerede gitt beskjed om at han ikke ville følge Trumps ordre om å forkaste valget (noe Pence heller ikke hadde myndighet til). «Hvis dere ikke slåss som helvete, vil dere ikke ha noe land lenger», ropte Trump til sine tilhengere. Han ba dem om å gå mot kongressbygningen. Flere tusen fulgte anmodningen. Resten er historie.

Angrepet på Capitol Hill i fjor var ekstremt brutalt. Mobben var våpenet. 140 politifolk ble skadet under stormingen. En ble drept. Fire politifolk tok livet sitt i etterkant, som følge av posttraumatisk stress.

Trumps beskrivelse av hendelsene er annerledes, selvsagt (Fox News, mars 2021):

«It was zero threat. Right from the start, it was zero threat .., Look, they went in – they shouldn’t have done it – some of them went in, and they’re hugging and kissing the police and the guards, you know? They had great relationships. A lot of the people were waved in, and then they walked in, and they walked out.»

Forestill dere at titusenvis av rasende demonstranter bevæpnet med balltrær brøyter seg vei inn i Stortinget midt under konstituering av nytt storting. De er rasende fordi statsminister x like før stormingen har oppfordret dem til å kjempe for fedrelandet, til å marsjere mot Stortinget fordi Stortinget er illegitimt og fordi den nye regjeringen er illegitim. Forestill dere at alt x sier er goebellske løgner. Forestill dere at demonstrantene løper i korridorene på jakt etter folkevalgte. Forestill dere at det settes opp en galge på Eidsvolls plass, symbolsk eller ikke, der en illojal partifelle skal klynges opp.

Det tar lang tid før Trump gir lyd fra seg den dagen. Han sitter og ser på TV og er dypt fascinert, antagelig håpefull. Etter hvert siger det inn at kuppet ikke vil lykkes, han kjenner på at hele spetakkelet kan bli et problem for ham. Rådgiverne hans (de få som er igjen) prøver desperat å få ham på lufta. Resultatet ble en video som ble postet på Twitter. Den levnet ingen tvil om at presidenten har sympati for terroristene, men samtidig motvillig tar avstand fra terroren: «I know your pain, I know you’re hurt. We had an election that was stolen from us … We love you, you’re very special. I know you how feel. But go home, and go home in peace.»

I 2016 uttalte Trump ved flere anledninger at han ikke ville godta et nederlag, fordi systemet var rigget, som han sa. Siden vant han jo, og det ble stille om saken. Men vi vet alle hvordan det gikk etter tapet i 2020. Michael Wolffs bok «Landslide» gir et godt innblikk i kaoset i Det hvite hus. Når resultatene begynte å snu i Trumps disfavør på valgnatten ble han rasende. Resultatene, tallene, var et svik. Mediene var «rigged» (også Fox, som omsider erklærte Biden som vinner).

Selv om mange i staben forsøkte å fortelle ham at tallenes tale var krystallklare, rautet Trump om at det ikke var sant, det var fake, det var et svik (det er dette som kalles solipsisme: Det finnes ingen objektive sannheter utenfor egoet. Sant/usant er ikke reelle størrelser). Senere på natten ble Rudy Giuliani sentrum for begivenhetene. Godt påseilet presenterte han det ene håndskrevne arket etter den andre, med andre tall som viste at Trump vant over alt, by «a landslide».

Alt var rent oppspinn, ingen av tallene ga matematisk mening. Enkelte i staben forsøkte seg med «hvor i alle dager har du det fra?», men ble avfeid med «at det MÅ være sånn, det finnes ingen annen mulighet!». Dette rimte aldeles utmerket for solipsisten Donald Trump. Klokken halv tre gikk Trump til pressen og fortalte at han hadde vunnet valget soleklart i alle «vippestatene». Han var offer for et statskupp. Det var stille fra staben og ganske stille fra GOP. Men det skulle ikke ta mange dagene før GOP seilte ubesværet inn i Trumps farvann.

I dag er «steal the vote» GOPs hovedsak og eneste virkelige strategi. Det er en stund siden vi kunne lene oss tilbake og flire av de mest ekstreme konspirasjonsteoriene – som underholdning. Det var jo så sært, et freakshow. I dag er slike ting offisiell doktrine i det ene av to statsbærende partier i verdens ledende demokrati. Fremdeles tror flertallet av republikanske velgere at valget var juks, selv om all tilgjengelig informasjon viser at det er bare tull. Om de tror at det er sant eller ikke, er ikke så viktig. Republikanske politikere relativiserer eller fornekter det som skjedde den 6. januar.

Et ekstremt eksempel er Tucker Carlsons ville propagandafilmer på Fox, i regi av Scooter Downey, som også står bak en «dokumentar» om «pizzagate» (at Hillary Clinton og lederne i Demokratene var med i en pedofiliring og hadde seksuell omgang med mindreårige i kjelleren på restauranten Comet Ping Pong). Carlsons formål var å beskrive hendelsene 6. januar som en falskt flagg-operasjon kokt sammen i den amerikanske dypstaten – og dermed så tvil om alt som ville komme ut av kongressens 6. januar- høringer.

«Det plager ikke Trump-partisanene at unnskyldningene er et rot av motsetninger», skriver den liberalkonservative kommentatoren David Frum: «De sier at ingenting skjedde, og at det var helt berettiget; at Trump ikke gjorde noe, og at Trump var fullstendig berettiget til å gjøre det. Argumentasjonen deres trenger ikke å gi mening, fordi valgkretsen deres ikke bryr seg om at det gir mening. De bryr seg om å få tillatelse til å se bort fra og forakte de juridiske reglene som en gang holdt sammen det amerikanske samfunnet. Det er spillet, og det er slik Bannon & Co. Vil spille spillet.»

Det treffer godt. Kort oppsummert mener Steve Bannon (høyreradikal rådgiver for blant annet Trump) at om du skyfler inn enorme mengder bullshit, løgn og konspirasjonsteorier i offentligheten, så vil offentligheten til slutt bryte sammen og bane vei for en demagog. Alt går.

Dette er «trikset» til de nye autoritære: Ljug slik at mange nok velgere tror på det. Å hive seg over et velfungerende valgsystem samt ikke å akseptere valgnederlag er eklatante brudd med et av det liberale demokratiets forutsetninger, nemlig fredelig og ordnet maktovertagelse. Det er lite som mobiliserer mer enn påstander om et råttent system som er rigget mot deg, det du tror på – og ikke minst – de du ser opp til. Derfor vil løgnfabrikanter sette inn støtet aller hardest nettopp mot tilliten vi har til våre politiske systemer, og mellom grupper av mennesker som lever i det. Amerikanerne har et uttrykk for det: «Outrage machines.»

Løgn og bisarre virkelighetsforståelser har vært diktaturenes kjennetegn de siste drøye hundre årene. Det opplyste, demokratiske har stått for det motsatte, om enn ikke ufeilbarlig.

Vi på god vei inn i en tid der det store politiske skillet ikke står mellom høyre – og venstresiden, men mellom sannhet og løgn. Dette er uforenlige størrelser. En fungerende og rettferdig rettsstat må hvile på sannhet. Vi kan ikke skille mellom rett og galt i et samfunn der løgn og sannhet ikke kan skilles fra hverandre.

Men av en eller annen grunn faller flere skanser enn det vi orker å tenke på, selv i en sivilisasjon der etterprøvbarhet og kraften i de bedre argumenter tross alt har vært et ideal. Slusene er vidåpne, og derfor står vi ved et punkt der ingen ideer, ingen konspirasjonsteorier, er for ekstreme for å finne veien inn hos altfor mange hvis liv fylles med mening av sinne og mistro: Alt er mulig, ingenting er sant.

Hvis vi ser frem mot neste presidentvalg kan vi stå foran et sydende kaos som i verste fall kan bety slutten på verdens ledende demokrati. Uansett utfall vil det kunne bli ekstreme tilstander: Skulle Demokratene vinne, vil GOP sette i gang en massiv kampanje for å ugyldiggjøre valget. Skulle de lykkes vil Demokratene – med rette – mobilisere en offensiv av uante dimensjoner. Det sier seg selv at i en befolkning (væpnet til tennene) som er nær delt på midten kan dette bli stygt. For USA, for verden, for oss her hjemme.

Innlegget var publisert i VG 6. januar 2022.