Det er politikere – ikke dommere – som bør bestemme retten til abort
Det USA trenger, er levedyktige kompromisser, slik vi har i Europa. Slike kompromisser skapes i politikken – ikke i domstolen.
Publisert: 15. mai 2022
Nyheten om at Høyesterett kan oppheve kvinners føderale rett til abort i USA har skapt skarpe reaksjoner. Amerikanske politikere kaller det et angrep på kvinner. Amnesty omtaler sågar nyheten som rasistisk. Det er ikke vanskelig å forstå reaksjonene, men høyesterettsdommen som sikrer alle amerikanske kvinner retten til abort (ofte referert til som «Roe vs Wade») er problematisk, både juridisk og politisk.
La meg i det følgende forklare hvorfor.
Da Høyesterett i 1973 dømte i saken «Roe vs Wade» var abortsaken mindre kontroversiell. Det var først senere at den ble en definerende del av kulturkrigen. En vesentlig mangel ved kjennelsen, er at den hviler på et svakt juridisk grunnlag. Det har bidratt til å forsterke polariseringen mellom tilhengere og motstandere. Eksempelvis står det ingenting i grunnloven om abort; i kjennelsen begrunnes retten med det 14. grunnlovstillegget, som er retten til privatliv.
Denne tolkningen er tvilsom.
Det var nettopp av den grunn at det liberale ikonet, og tidligere høyesterettsdommer, Ruth Bader Ginsburg understreket at «Roe vs Wade» har klare mangler, og utgjør ikke et solid fundament for retten til abort. En følge av dommen er at grensen for selvbestemt abort er senere enn i sammenlignbare land. Dette følger av dommens henvisning til fosterets levedyktighet. Høyesterett har i så måte gjort det ulovlig for politikere å vedta begrensninger på abort som ikke følger prinsippet om levedyktighet, noe som er vesentlig lengre ut i svangerskapet enn hva tilfelle er i Norge og de fleste land i Europa. Hadde Norge operert med samme begrensning – eller manglende begrensning – hadde polariseringen vært vesentlig sterkere, også i Norge.
Det leder meg over til det absolutt viktigste argumentet for å oppheve dommen: Det er folkevalgte, og ikke dommere, som bør avgjøre spørsmålet om abort.
Dette fordi retten til abort grunnleggende sett er et politisk spørsmål, hvis legitimitet langt på vei er avhengig av at det vedtas av folkevalgte som velges og er ansvarlige overfor folket. I Norge er det Stortinget som har vedtatt abortlovgivningen, og det er Stortinget som eventuelt må forandre loven.
Gjennom lovforslag, offentlig debatt og kritiske innspill har den parlamentariske prosessen større mulighet til å inkludere flere interessenter, og ikke minst vedta gode kompromisser. Den norske abortloven er et godt kompromiss, som åpner for selvbestemt abort i 12 uker, før begrensninger inntreffer. Som Minerva-redaktør Nils August Andresen skriver, trenger også USA kompromiss i abortsaken. Det faktum at det er domstolen som har sikret amerikanske kvinner retten til abort, har bidratt til at tilhengerne av selvbestemt abort har vært tilbakeholdne med å jobbe politisk for å sikre et politisk kompromiss som kan vare over tid. Posisjonene har dermed blitt sterkere over tid. Mens Europa har omfavnet et kompromiss, er det fremdeles «alt eller ingenting» som dominerer abortdebatten i USA.
Det finnes mindre prinsipielle argumenter for å bevare «Roe vs Wade». La meg nevne to viktige innvendinger, som begge henger sammen. Høyesterett bør være forsiktig med å utfordre etablert rettsorden. På latin omtales dette prinsippet som stare decisis. Kjennelsen er 50 år, og i viktige spørsmål finnes det tungtveiende grunner til å opptre konservativt. Den andre innvendingen er at konsekvensene av å oppheve kjennelsen vil fungere som en katalysator på kulturkrigen. En krig som allerede er i ferd med å rive nasjonen i filler. Nettopp derfor bør institusjoner, som Høyesterett, være forsiktige med å helle bensin på bålet.
Imidlertid er det tvilsomt om kulturkrigen dempes, all den tid muligheten til en ytterliggående lovgivning opprettholdes. Det USA trenger, er levedyktige kompromisser, slik vi har i Europa. Det er antagelig også der de fleste amerikanske velgere befinner seg. Og slike kompromisser skapes i politikken – ikke i domstolen.
Innlegget var publisert i Aftenposten 13. mai 2022.
Relatert
Statskupp i USA?
Arild Asnes, 2026
Donald Trumps politiske selvskading kan ødelegge valget for republikanerne
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
Likestillingspolitikken trenger mindre visjoner
