No taxation without representation
I alle andre forvaltningsledd er nordmenn opptatt av å ha sine egne representanter. Hvorfor ikke i EU?
Publisert: 17. april 2022
Den europeiske union (EU) har økende demokratisk legitimitet. Som kollega Jan Erik Grindheim har vist er tilliten til EUs institusjoner på sitt høyeste siden 2008, og deltakelsen ved valg til Europaparlamentet har økt.
De eneste som ikke får ta del i den europeiske demokratiseringen er landene med alternativ tilknytning til EU, som gjennom Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), hvilket Norge har til felles kun med Island og Liechtenstein, eller kun medlemskap i Det europeiske frihandelsforbund (EFTA), hvilket kun gjelder Sveits.
I samtlige EU-land er et klart flertall av befolkningen for EU-medlemskap for sitt eget land, ifølge Europabarometeret, som ble tatt opp og publisert før invasjonen av Ukraina 24. februar. Det er god grunn til å tro at tallene har økt. Nær sagt alle EU-land ønsker dessuten Ukraina velkommen som medlemsland; med en gang, eller om et par år.
Det politiske slagordet «no taxation without representation» oppsto under den amerikanske revolusjonen for å uttrykke grunnleggende misnøye blant amerikanske kolonister mot den britiske overmakten.
Det britiske parlamentet – som lå langt unna – kunne innføre skatter og lover, uten at kolonistene hadde noe de skulle ha sagt, litt på samme måte som at det europeiske parlamentet – som ligger langt unna – kan innføre direktiver mens Norge sitter på gangen.
De amerikanske kolonistene er ikke alene om å ha vært opptatt av representativitet. I Norge er alt fra valgdistrikter og plassering i lagtingssalen av Stortingets representanter, til debatter om regionreform og kommunesammenslåing sterkt preget av geografisk representativitet.
Hvorfor er vi ikke tilsvarende opptatt av representativitet i EU?
Den siste målingen om EØS i Norge viste at 65,1 prosent ville ha fortsatt medlemskap. Det er god grunn til å tro at tallet har økt etter Russlands invasjon av Ukraina. En norsk utmeldelse av EØS er altså svært usannsynlig.
Debatten står dermed mellom dem som vil opprettholde status quo, og fremdeles sitte på gangen med avtalen Norge har hatt siden 1994, og dem som ønsker å sitte rundt bordet og være representert når de viktigste politiske beslutningene i Europa skal treffes.
Gjennom fullverdig medlemskap i EU vil Norge kunne bidra til den felleseuropeiske utenriks- og sikkerhetspolitikken og ta del i EUs landbruks- og fiskeripolitikk, i tillegg til tollunion og handelspolitikk overfor tredjeland, ifølge organisasjonen Nei til EUs beskrivelse av hvorfor «EØS er noe annet enn EU-medlemskap».
Også EU-motstandere bør forstå at ved å gå fra et halvveis EØS-medlemskap til et fullverdig EU-medlemskap vil Norge først og fremst få mer selvbestemmelse og bedre representativitet, ikke mindre, all den tid utmeldelse av EØS er et fjernt og fullstendig urealistisk alternativ.
Innlegget er publisert i Nationen 15.4.22.
Relatert
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
Britenes nei til EU sjokkerte – og varslet en ny tid
Kort oversikt over EUs traktatrett
EU-samarbeidet er utviklet siden 1951 gjennom flere traktater og traktatendringer – frem til siste formelle endring, ved Kroatias tiltredelse 2013. Teksten gir en summarisk oversikt over utviklingen.
