Velferdsstaten

Er sykehuskø uunngåelig?

Feil prioritering i barnehagesektoren

Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger

Pragmatisme eller ideologi i velferdspolitikken?

Helsemyndighetenes godt bevarte hemmelighet

Den norske syke

Private helseforsikringer – uunngåelig i den norske velferdsmodellen

Økte egenandeler hos legen
mer om
private aktører i velferden

Temaside: Civita om private aktører i velferden

De private aktørenes rolle på de velferdsområdene som avkommersialiseringsutvalget skal se på

Hva er forskjellene på ideelle og kommersielle leverandører av velferdstjenester?
utvalgte publikasjoner
se alle publikasjoner om velferdsstaten
Verdien av helse som personlig ansvar

Oppmykning av regimet for arbeidstidsbestemmelser i helsevesenet

Fritt behandlingsvalg – pasienten i sentrum?
Hva er en velferdsstat?

En velferdsstat er kjennetegnet ved at det offentlige spiller en sentral rolle i beskyttelsen og opprettholdelsen av den økonomiske og sosiale levestandarden blant innbyggerne. Velferdsstaten sørger først og fremst for at de som ikke klarer seg på egenhånd, får en minimumshjelp. Mange stater sørger i dag også for å omfordele goder til en stor del av befolkningen. Velferdsstaten er i stor grad finansiert av skatteinntekter, men goder og tjenester kan også finansieres gjennom brukerbetaling eller forsikringspremier, så lenge det offentlige tar et ansvar for ordningene.
Det er to hovedelementer i en velferdsstat: (1) Trygder og overføringer gir ytelser til mennesker som trenger det, oftest som en kompensasjon for tapt arbeidsinntekt på grunn av arbeidsløshet, sykdom, alder, fødsler m.m. (2) Det offentlige har ansvaret for, finansierer og/eller regulerer en rekke offentlige goder og tjenester slik at disse tilfaller hele befolkningen. Godene og tjenestene kan blant annet være sykehus, utdanningssystemer eller boliger.
Noen land har også sikret, eller snarere forsøkt å sikre, innbyggerne arbeid og føde- og forbruksvarer. Dette faller imidlertid utenfor de vanlige definisjonene av hva en velferdsstat tar seg av. Slike samfunn regnes heller for å ha en planøkonomi. Normalt må en velferdsstat kombinere demokrati, velferd og markedsøkonomi for å fortjene betegnelsen.
Les mer i Civitas politiske ordbok.
familiepolitikk

Permisjonsdebatten: – Fraværet av borgerlig familiepolitikk

Foreldrepermisjon: Det er mer å ta hensyn til enn å få mor raskest mulig ut i jobb

Tiltak for flere barnefødsler
Underkategorier
Mer innen Velferdsstaten
Foreldrepermisjonen bør bli kortere for å finansiere selvstendig opptjeningsrett for fedre
God, men (for) dyr reform
Hvordan får vi kvasi-markeder til å fungere?
Rødt utgjør jo selv en risiko

Hvem betaler pensjonene?
Regjeringens bemanningskrav setter små barnehager i fare
Hva er galt med barnehagekonsern?
Karrierestopperen
Velferdsdebatten trenger kunnskap, ikke anekdoter

Borgerlønn på norsk
Hvordan kan markeder for offentlig finansiert velferd fungere?
Ideelle har verdi og egenart
Pensjon – noe du bør bry deg om
Det er lov å utlyse konkurranse kun for ideelle aktører. Men er det lurt?

Reformer – til glede og smerte
Private aktører kan øke både kapasiteten og kvaliteten i velferden
Vi må bruke verktøykassen fornuftig
Ingen vilje til kutt foreløpig
Makter vi eldrebølgen og stadig høyere forventninger til helse?
Mer eller mindre velferd med private?
Barnefattigdom kommer av at foreldrene ikke jobber
Hiv-medisin til friske menn er feil prioritering
Usikkert om vi får gratis barnehager
Fra stigmatisering til frihet på andres regning
Hvem får lov til å yte velferdstjenester etter valget?

Hør på ungdommen – kutt sykelønna
Hullet i perspektivet
Regulert velferd – eller konkurranse?

Hvorfor vil Fagforbundet avvikle veldrevne velferdstilbud?

Velferdsinnovasjon er mulig
De ti viktigste punktene fra perspektivmeldingen
SV og Rødt tror de sparer ved å forby profitt på velferd
Gode perspektiver








