Reformer – til glede og smerte

«Selv vellykkede reformer er ofte upopulære når de vedtas og gjennomføres. Derfor er det lett å utsette dem til de blir overnødvendige», skriver Steinar Juel i Dagens Næringsliv.

Steinar Juel

Publisert: 13. september 2017

Selv vellykkede reformer er ofte upopulære når de vedtas og gjennomføres. Reformprosesser skaper usikker hos de ansatte, fordi stillinger og arbeidsoppgaver endres. Noen risikerer å bli degradert eller ikke lenger ha noen rolle å fylle. I tillegg er det å drive frem en reform vanskelig i seg selv og ting kan gå galt, blant annet på grunn mindre optimale kompromisser. Erfaringene fra en rekke land er at pågående reformer sliter på populariteten til regjerningene som gjennomfører dem, mens fremtidige regjeringer høster fruktene av deres effekter. Det er liten tvil om at smertene ved de pågående reformene i Norge har slitt noe på Solberg-regjeringens popularitet. Ikke overraskende var det i valgkampen lett å finne misnøye i politiet til politireformen, og hos innbyggerne i tvangssammenslåtte kommuner. Fordi reformer ofte er upopulære når de vedtas og gjennomføres, er det lett å utsette dem til de blir overnødvendige. Særlig hvis det ikke kan oppnås tverrpolitisk enighet om dem. Et fremadstormende og reformfiendtlig Senterparti skapte så store problemer for Kristelig Folkeparti at partiet erklærte at det nå burde bli reformpause.

Reformer kreves når regjeringer har ideer som ønskes gjennomført, når omgivelsene endres og krever nye løsninger, eller når en har vunnet nye erfaringer, og kravene til offentlige tjenester og oppgaver endres. Ny teknologi som gjør det mulig å gjennomføre arbeidsoppgaver på en annen og mer effektiv måte forutsetter som regel også reformer. Videre kan reformer noen ganger være nødvendige for å røske opp i en organisasjon som fungerer dårlig. Reformpause innebærer at en regjering ikke vil noe, at den kun tar på seg rollen å administrere.

Det som kalles reformer i offentlig sektor, er det samme som omorganiseringer og strukturendringer i privat sektor. Der pågår dette hele tiden, og må gjøre det for at bedrifter skal overleve i konkurransen med andre. I offentlig sektor har man ikke presset fra konkurrenter, noe som gjør det lettere å utsette reformer. Ingen offentlige etater vil gå konkurs av at reformer settes på vent eller mislykkes, men det vil sløses med skattebetalernes penger, fordi forbedringsmuligheter ikke gripes, og dermed gi et unødvendig høyt skattenivå. Det gir igjen effektivitetstap for privat sektor. Etterhvert må dette antas å ville gi negative velgerreaksjoner.

Alle reformer er ikke vellykkede. De kan være feil designet, gjennomføringen kan være mangelfull, en kan i planleggingen ha oversett noe, og det kan bli gjort kompromisser som gjør at resultatet halter. Ideen og målene for politireformen synes gode, men vi vet ikke om resultatet blir som tilsiktet før nærmere 2020, etter at den nye organisasjonen har satt seg litt og en har begynt å hente ut gevinstene. Det kan godt være en da finner ut at det bør foretas justeringer, noe som er svært vanlig når reformer gjennomføres.

Kommunereformen har helt sikkert ikke tegnet det endelige kommune- og regionkartet for Norge. Prosessen minner om hvordan kompliserte reformer gjennomføres i en kompleks organisasjon som EU: Det kompromisses så langt det er mulig, og man vet at løsningen som vedtas, er mangelfull. Men man regner med at etter litt tid blir svakhetene så åpenbare for alle, at det blir mulig å ta nye steg for å gjøre resultatet bedre. Da Eurosonen ble etablert, visste man at systemet haltet, men som daværende president i EU-kommisjonen Romano Prodi sa i desember 2001: ”Jeg er sikker på at euroen vil tvinge oss til å innføre nye økonomisk-politiske virkemidler. Politisk sett er det ikke mulig nå, men en dag vil en krise åpne opp for at det blir mulig”, (min oversettelse). Krisen kom, og nye reformsteg ble tatt. Dette er ikke en optimal prosess, men noen ganger den eneste mulige.

For småkommuner kan ”krisen” komme når de erfarer misnøye blant innbyggerne fordi tjenestetilbudet er dårligere enn i større kommuner. Reduksjoner i småkommunetilleggene i de statlige overføringene til kommunene kan også bidra nye reformsteg. Etterhvert kan det også erfares som upraktisk å ha Oslo som en øy i en stor region Viken. De halvgode løsningene man har fått til så langt, blir trolig starten på en lengre reformprosess hvor sluttresultatet blir bedre enn vi ser nå.

Da dette ble skrevet var valgutfallet ikke kjent. Skulle vi i dag ha våknet opp med et resultat som tilsier en regjering som vil ta reformpause, betyr ikke det at behovene for reformer har forsvunnet. Behovene vil bare akkumuleres og gjøre at omfanget på reformene lenger frem i tid blir større.

Innlegget var på trykk i Dagens Næringsliv 12.9.17.