Hvem betaler pensjonene?

Også ansatte i offentlig sektor er tjent med at velferdsstaten vår er bærekraftig også i fremtiden, skriver Mathilde Fasting i Finansavisen.

Mathilde Fasting

Publisert: 26. februar 2018

Endelig er offentlig tjenestepensjon og offentlig AFP på forhandlingsbordet. Det gir oss gode muligheter til å bli enige om gode pensjonsordninger for fremtiden. Bak oss ligger nesten to tiår med rask økning i oljepengebruken. Foran oss ligger fallende oljeproduksjon og inntekter; og eldrebølgen med økte utgifter til helse, pleie og pensjoner. Regjeringens perspektivmelding konkluderer med at det blir flere pensjonister pr. sysselsatt i årene som kommer. Folketrygden er reformert og tar hensyn til at vi blir eldre, men den er fremdeles basert på et pay-as-you-go-prinsipp, noe som forenklet betyr at alle som står i jobb, betaler de årlige pensjonene til alle pensjonister.

Alle som er tilknyttet en tjenestepensjonsordning gjennom jobben i privat sektor, får denne pensjonen i tillegg til folketrygden, dersom arbeidsplassen har pensjonsordninger. Innskuddspensjonene i privat sektor er tilpasset pensjonsreformen, noe som betyr at man har ordninger der det er god sammenheng mellom år i arbeid og opptjent pensjon.

Når offentlige pensjoner nå skal reformeres, bør de harmoniseres mest mulig med de private ordningene. Alt tyder på at omleggingen av de offentlige pensjonene vil bøte på de største konsekvensene ved å skifte jobb mellom sektorene, slik som for eksempel risiko for å miste AFP hvis man går fra offentlig til privat sent i livet. Det er bra, men alle forskjeller vil føre til at mobiliteten mellom offentlig og privat sektor fremdeles vil hemmes. Det er ikke bra for enkeltmennesker eller for samfunnet.

Et pensjonskrav fra offentlig sektor om dyrere pensjonsvilkår enn i privat sektor er, i lys av perspektivmeldings utfordringer, å skyve regningen over på privat sektor. Dessuten er det viktig å gå gjennom særaldersgrensene i offentlig sektor. Dem er det mange av, og de bidrar til å uthule systemet.

I mange år har argumentene vært at offentlig sektor er så annerledes enn privat sektor. Særlig er det ofte den lavere lønnen som trekkes frem. Men i NOU 2017:10 Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2017 viser det seg at lønnskostnader pr. timeverk er høyere i offentlig forvaltning enn i industrien: «Det relative forholdstallet økte over perioden som måles her, fra 1 prosent høyere i 2006 til 8 prosent høyere i 2016.» I offentlig sektor er det også større jobbsikkerhet enn i industrien.

Skal man vurdere en jobb i offentlig sektor opp mot en i privat sektor, er det helheten som teller, både antallet timer som jobbes og hvilke andre goder som finnes, som muligheter til avspasering, ferier osv. Det er mange fordeler ved å jobbe i offentlig sektor, og pensjonsordningene er en av dem. Problemet er at de ikke er bærekraftige. En så omfattende offentlig sektor som Norge har, og med en aldrende befolkning der mange er pensjonister i svært mange år, krever svært høye avsetninger til pensjoner. Tidligere tiders høyere rentenivå gjorde det mulig å sette av mindre penger til pensjoner. Med dagens nivå er ordningene kraftig underfinansiert.

Det er urimelig at man i fremtiden skal ha et pensjonssystem i den offentlige delen av samfunnet som er dyrere enn i privat sektor, og som de som jobber i privat sektor, delvis må finansiere i tillegg til å finansiere egne pensjoner. Forhandlinger av offentlige tjenestepensjoner og offentlig AFP er dermed ikke kun en sak mellom partene i offentlig sektor. Den er vel så viktig for alle i privat sektor som vil måtte plukke opp regningen, dersom partene ikke klarer å harmonisere de offentlige ordningene med de som i dag er reformert i privat sektor. Men også ansatte i offentlig sektor er tjent med at velferdsstaten vår er bærekraftig også i fremtiden.

Innlegget er på trykk i Finansavisen 24.2.18.