Velferdsstaten

Regulert velferd – eller konkurranse?

Ulike tjenester må vurderes ulikt, men det er langt fra sikkert at alt blir bra bare man utelater private aktører. Anne Siri Koksrud Bekkelund i Dagens Næringsliv.

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 7. mai 2017

Gøril Bjerkans innlegg 2/5 er et skritt videre mot en mer nyansert debatt om private aktører i velferdssektoren. Likevel skurrer beskrivelsene av konkurranse i velferdssektoren på flere punkter, og hun ignorerer at offentlig sektor på langt nær løser oppgavene perfekt i dag.

Bjerkan har rett i at vi bør se mer på hvordan forskjeller mellom sektorer og tjenester påvirker konkurranseutsetting. Det er forskjell på renovasjon og barnevernstjenester. Det finnes da også mange ulike måter å involvere private aktører på i spennet mellom det frie markedet og offentlig monopol. Dette har jeg beskrevet nærmere i Civita-notatet Velferdsinnovatørene.

Bjerkan og jeg er også enige om at en viktig faktor som skiller ulike tjenester, er hvorvidt kvaliteten er enkel å måle. Er den det, kan den også spesifiseres i en kontrakt (ved anbudsutsetting) eller brukes som grunnlag for å velge leverandør (ved fritt brukervalg). Men det er ikke bare viktig at kvaliteten kan vurderes, men at de som skal velge tjeneste er i stand til å vurdere den. Som Bjerkan skriver, har barnehagebarn liten evne til å forstå, og ikke minst formulere, hvor god omsorg de får i barnehagen.

Men selv om barnehagebarn mangler denne evnen til vurdering, tror jeg de fleste foreldre har en relativt klar oppfatning av hvor god deres barns barnehage er. De vet blant annet hvor mange ansatte som er på jobb, hva slags bakgrunn og kompetanse de har, om det som regel benyttes vikar ved sykdom, og ikke minst om barnet deres opplever trivsel og trygghet i hverdagen.

For barnevernsbarna stiller dette seg selvsagt annerledes. Grunnen til at de trenger det offentliges hjelp, er nettopp at de mangler nære omsorgspersoner med evne til å vurdere hva som er best for dem. «Brukervalg» ville ikke gi mening for dem, og da er spørsmålet om det offentlige er i s tand til å vurdere kvaliteten i tilbudene deres godt nok. Dette vil nok variere fra kommune til kommune.

Bjerkan ser ut til å mene at det er to løsninger på problemet med manglende forutsetninger for å ta gode valg. Den ene er mer regulering. Den andre er å gå bort fra konkurranse. Konkret mener hun det er for lite regulering i barnehagene til at konkurranseutsetting er forsvarlig. Imidlertid forklarer hun ikke hvorfor løsningen må være mindre konkurranse. Kan den ikke like godt være mer eller bedre regulering? Eller at det offentlige sørger for mer eller bedre informasjon og beslutningsgrunnlag for de som skal velge, ikke ved å frata dem valget?

Bjerkan forklarer heller ikke hvordan vi skal vite om kvaliteten faktisk blir bedre dersom vi fritar disse oppgavene fra konkurranse. Er det virkelig åpenbart at stat og kommune alltid løser oppgavene bedre, mer samvittighetsfullt, og med større respekt for brukernes behov? Er det aldri riktig å spare penger, selv om besparelsene kunne vært brukt til å gi innbyggerne flere eller bedre tjenester for øvrig? Er det gitt at kommunens politikere tar bedre beslutninger om hva som er en god barnehage, enn foreldrene til barna? Og er det virkelig en god idé å frata foreldre muligheten til å velge noe annet enn den kommunale barnehagen? Jeg tror ikke det. Undersøkelser blant annet fra barnehagesektoren viser da også at private aktører oppfattes minst like gode som de kommunale.

Det er ikke gitt at konkurranseutsetting fungerer for alle typer tjenester. Men det er heller ikke gitt at tjenestene automatisk blir bedre dersom vi tilbakefører ansvaret til stat eller kommune. En bedre løsning er å legge til rette for en konkurranse om kvalitet, uavhengig av organisasjonsform.

Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv fredag 5. mai 2017.