Velferdsstaten

Er sykehuskø uunngåelig?

Feil prioritering i barnehagesektoren

Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger

Pragmatisme eller ideologi i velferdspolitikken?

Helsemyndighetenes godt bevarte hemmelighet

Den norske syke

Private helseforsikringer – uunngåelig i den norske velferdsmodellen

Økte egenandeler hos legen
mer om
private aktører i velferden

Temaside: Civita om private aktører i velferden

De private aktørenes rolle på de velferdsområdene som avkommersialiseringsutvalget skal se på

Hva er forskjellene på ideelle og kommersielle leverandører av velferdstjenester?
utvalgte publikasjoner
se alle publikasjoner om velferdsstaten
Verdien av helse som personlig ansvar

Oppmykning av regimet for arbeidstidsbestemmelser i helsevesenet

Fritt behandlingsvalg – pasienten i sentrum?
Hva er en velferdsstat?

En velferdsstat er kjennetegnet ved at det offentlige spiller en sentral rolle i beskyttelsen og opprettholdelsen av den økonomiske og sosiale levestandarden blant innbyggerne. Velferdsstaten sørger først og fremst for at de som ikke klarer seg på egenhånd, får en minimumshjelp. Mange stater sørger i dag også for å omfordele goder til en stor del av befolkningen. Velferdsstaten er i stor grad finansiert av skatteinntekter, men goder og tjenester kan også finansieres gjennom brukerbetaling eller forsikringspremier, så lenge det offentlige tar et ansvar for ordningene.
Det er to hovedelementer i en velferdsstat: (1) Trygder og overføringer gir ytelser til mennesker som trenger det, oftest som en kompensasjon for tapt arbeidsinntekt på grunn av arbeidsløshet, sykdom, alder, fødsler m.m. (2) Det offentlige har ansvaret for, finansierer og/eller regulerer en rekke offentlige goder og tjenester slik at disse tilfaller hele befolkningen. Godene og tjenestene kan blant annet være sykehus, utdanningssystemer eller boliger.
Noen land har også sikret, eller snarere forsøkt å sikre, innbyggerne arbeid og føde- og forbruksvarer. Dette faller imidlertid utenfor de vanlige definisjonene av hva en velferdsstat tar seg av. Slike samfunn regnes heller for å ha en planøkonomi. Normalt må en velferdsstat kombinere demokrati, velferd og markedsøkonomi for å fortjene betegnelsen.
Les mer i Civitas politiske ordbok.
familiepolitikk

Permisjonsdebatten: – Fraværet av borgerlig familiepolitikk

Foreldrepermisjon: Det er mer å ta hensyn til enn å få mor raskest mulig ut i jobb

Tiltak for flere barnefødsler
Underkategorier
Mer innen Velferdsstaten

Når blir valgfriheten farlig?

Fra pionerarbeid til profesjonalisering og universalisme

Arbeiderpartiet går fra pragmatisme til ideologi

Kontantstøtte, AAP og uføretrygd bør erstattes med garantiinntekt

Reaksjonært om velferd frå Jens Kihl

Vi trenger både ideell og kommersiell velferd

Høy velferd krever fortsatt høy produktivitet

Hvordan vil venstresiden finansiere fremtidens velferdsstat?
Konspirasjonsteorier i sommervarmen

En velfungerende privat sektor gagner også offentlig sektor

Den sosiale blindsonen

Er trygdesystemet godt nok, eller trenger vi nytenkning?

Velferd og verdiskaping

Hva skjer med velferdsstatens bærekraft og finanspolitikken etter koronakrisen?

Hva skjer med tillit, fellesskap og samhold etter koronakrisen?

Om velferd og klassekamp

Venstrepopulismen tjener ikke de svake

Garantiinntekt på 120 000 til alle som trenger det

Hvordan vil fremtiden bli nå?

Familien er det viktigste vi har

Velferdsstaten: Heller harmoni enn sløseri

Ussel debatt-teknikk om private barnehager

Barnefattigdommen øker fordi handlinger mangler
VelferdsstatenVelferdstjenesterUlikhet
Harald Eia ser seg blind på velferdsstaten

«Velferdsprofitører» har en lang og ærerik tradisjon i Norge

– Private fortjener hyllest

De private har gjort jobben

Hvorfor reagerer ikke de fagorganiserte?

Barnehager: Utredning uten bakkekontakt

Høy gjeld i barnehagene skyldes fullfinansiering i Husbanken

Hvilket faglig grunnlag har politidirektøren?

Hvordan ta livet av private barnehager

Kan penger vokse på trær?









