Arbeiderpartiet går fra pragmatisme til ideologi
Brundtland-regjeringen ga en utvetydig invitasjon til private aktører av ulikt slag om å satse på barnehager. Den siste tiden er det mye som tyder på at Ap vil bytte ut den historiske pragmatismen med lånt ideologi, skriver Storsletten i Aftenposten.
Publisert: 1. oktober 2020
Når Arbeiderpartiet nå ser ut til å gå inn for å erstatte fortjenestebaserte barnehageløsninger, bryter partiet med sin egen over 30 år lange tradisjon.
I Harald Eias underholdende program «Sånn er Norge», var det nylig en episode om ulikhet. Eia sammenligner blant annet inntektsulikheten i 1986 og i dag. Han viser helt riktig at denne har økt, og at mye av denne økningen skyldes innvandring. Slike fremstillinger er informative og viktige, men de skjuler ofte mange nyanser.
I denne sammenhengen skjuler den blant annet at de tjenestene vi får fra velferdsstaten, men som ikke gir seg utslag i den personlige inntekten, er blitt mer sjenerøse. Barnehager er et godt eksempel. Her har Arbeiderpartiet vært avgjørende for utviklingen, noe undertegnede har skrevet om i et nylig utgitt Civita-notat.
Universelt velferdsgode
Ved utgangen av 1986 var det ikke mer enn 29 prosent i aldersgruppen null til seks år som gikk i barnehage. Men dette tallet omfattet i stor grad korttidsplasser for de yngste barna. Bare 13 prosent av førskolebarna hadde heldagsplass.
Siden er foreldrepermisjonen blitt utvidet, og seksåringene begynt i skolen. I dag går over 90 prosent av barn mellom ett og fem år i barnehage. Denne økningen har kommet alle familier til gode, både fattige og rike.
Men når barnehager i dag er et universelt velferdsgode, har det mest å si for den minst velstående delen av befolkningen. Dette fordi de med gode inntekter som regel alltid har hatt tilgang på barnepass.
Barnehagetilbudet har dessuten vært en avgjørende bidragsyter til at Norge er et av historiens mest likestilte samfunn.
Invitasjon til private aktører
Utbyggingen av barnehager hadde ikke vært mulig uten private aktører – også de som er ute etter fortjeneste.
«Hensynet til raskest mulig utbygging tilsier at private barnehager bør ha rett til statstilskudd uavhengig av kommunens økonomi.» Sitatet er hentet fra den såkalte kvinneregjeringens barnehagemelding (1987) – Gro Harlem Brundtlands andre regjering.
Med kvinneregjeringen i spissen ble barnehageutbygging for alvor ansett som et av de viktigste kravene i likestillingskampen her til lands. Men det var en lang vei å gå for å få bygget ut tilbudet. Dette er nok mye av grunnen til at man begynte å tenke nytt i Ap omkring hvordan man skulle løse utfordringen: Private aktører måtte være med i det nasjonale utbyggingsprogrammet.
Kvinneregjeringens barnehagemelding var rett og slett en utvetydig invitasjon til private aktører av ulikt slag om å satse på barnehager. Og meldingens varsel om økt statstilskudd, sammen med den økte etterspørselen etter barnehager, la grunnlaget for kommersiell drift av barnehager fra slutten av 1980-årene av.
Ønsket likebehandling
Ap hadde tidligere ikke vært utelukkende negativ til privat drift, men samtidig var partiet noe mer restriktivt overfor private aktører enn det de borgerlige partiene var.
Med Brundtlands kvinneregjering ble partiet langt mer pragmatisk i synet på private barnehager. Som Grete Berget, tidligere barne- og familieminister og rådgiver for Brundtland, har skrevet: «I min barnehagetilnærming tenkte jeg nok mer pragmatisk enn ideologisk når det gjaldt spørsmålet om privat eller offentlig tilbud. Likevel var jeg svært så ideologisk når det gjaldt likestilling, på kvinnene og familienes vegne.»
Siden kvinneregjeringens tid har Ap hatt et positivt forhold til private barnehager. Det er godt illustrert ved at partiet allerede i år 2000, tre år før det velkjente barnehageforliket ble fremforhandlet, skrev i sitt eget partiprogram at «Arbeiderpartiet vil at private og offentlige barnehager skal likebehandles i forhold til offentlig støtte».
Forbud mot utbytte?
I samtlige partiprogrammer siden har partiet ønsket likebehandling av private og offentlige barnehager. Men i den siste tiden er det mye som tyder på at Ap vil bytte ut den historiske pragmatismen med lånt ideologi.
I det nylig utgitte utkastet til nytt partiprogram er partiet noe tvetydig, men det kan se ut som partiet vil hindre private barnehager i å ta ut utbytte. Programforfatterne skriver at man ønsker å «innføre et tydelig og strengt økonomisk regelverk for private barnehager slik vi har for private skoler» (der det ikke er tillatt med fortjeneste), og videre at det ønsker å «innføre et lovmessig skille mellom kommersielle og ideelle barnehager».
Kan bli dyrt å erstatte private
Hvis private ikke lenger skal få lov til å ta ut utbytte, kan det føre til at de fleste av disse aktørene vil trekke seg ut av sektoren. Hvordan Ap eventuelt skal erstatte disse er høyst uklart og kan bli særdeles dyrt. S
kulle man i dag bestemme seg for å droppe likebehandling av private og offentlige barnehager fordi noen av de private aktørene har fortjenestemotiver, risikerer man igjen å få en todelt barnehagesektor. Det hadde vi i stor grad på nittitallet, da barnehager i større grad enn i dag var et gode for dem som hadde råd til det.
Det er også verdt å minne om at det offentlige aldri har eid mer enn 59 prosent av barnehagene her i landet, noe som var tilfellet i toppåret 1990. I dag er ca. 53 prosent av norske barnehager private. De fleste er kommersielle.
Fordelene med private barnehager
Det er flere fordeler med å ha kommersielle barnehager i tillegg til de kommunale og de ideelle. Det kan bidra til et mer allsidig pedagogisk tilbud og større valgfrihet for foreldrene. Ulike tilbydere kan lære av hverandre og dermed bidra til et bedre barnehagetilbud totalt sett. Det kan gi større fleksibilitet, fordi det normalt er lettere og raskere for private å tilpasse tilbudet etter skiftende behov, og fordi kommersielle barnehager gjennomgående drives billigere enn kommunale.
Det finnes enkelte barnehageeiere som ikke har fulgt reglene – noe som selvsagt skal slås ned på. Hvis tilskuddsordningene er feilkalibrert, bør man, etter at en ekspertgruppe har fått sett på totaliteten, gjøre endringer. Men løsningen på velferdsstatens fremtidige utfordringer er ikke å kaste ut alle aktører med fortjenestemotiv. Løsningen er pragmatisme.
Relatert
Trenger vi egentlig et avkommersialiseringsutvalg?
«Lillavelgeren» er god å ha
Kan trykket på fastlegeordningen lettes fra utsiden?
Tynn suppe fra Erstad
Vil Arbeiderpartiet endre arbeidslinja?
