Ussel debatt-teknikk om private barnehager

Både offentlige og private ansatte, ledere og eiere kan være dårlige – men hverken «offentlig» eller «privat» er kodeord for dårlig moral.

Kristin Clemet

Publisert: 15. mars 2020

Fredag 6. mars publiserte Dagbladet en stort oppslått artikkel.

«Denne skandalen er alvorlig», sto det i overskriften, og det var lederen i Manifest, Magnus Marsdal, som var forfatter.

Artikkelen handlet om en rettssak mellom Gnist Barnehager og Trondheim kommune om en av Gnist-konsernets barnehager, nemlig Trøa, som nå er stengt. Gnist har 16 andre barnehager rundt om i landet.

Kjernen i saken er, kort fortalt, som følger: Ansatte, tillitsvalgte og foreldre har kommet med bekymringsmeldinger om det som har skjedd i barnehagen. Kommunen, som er part i saken, er enig. Gnist, derimot, er uenig. Uenigheten handler både om hva som har skjedd og om det som eventuelt har skjedd, er hendelige uhell som kan skje i alle barnehager, eller et resultat av en systemsvikt.

Bekymringsmeldingene har dreid seg om at barn gråter, slåss eller er i konflikt med hverandre uten at ansatte griper inn, om ansatte som ikke alltid har oversikt over hvor barna er, og om at kommunikasjonen fra barnehageledelsen er for dårlig.

Saken verserer fortsatt i rettsapparatet, så en endelig konklusjon fra rettens side foreligger ennå ikke.

Jeg har, i motsetning til Magnus Marsdal, ikke forutsetninger for å konkludere før retten har konkludert, så lenge de to partene er uenig.

Som et tankeeksperiment skal jeg likevel legge til grunn at Marsdal har rett; at det som påstås å ha skjedd, virkelig har skjedd, og at det ikke er hendelige uhell. I så fall er det selvsagt kritikkverdig.

Det som er mitt anliggende her, er hvordan Marsdal misbruker en slik, potensielt kritikkverdig sak, for politiske formål. Han mener nemlig å vite at det som påstås å ha skjedd, og som han mener har skjedd, skyldes at barnehagen er eid og drevet av private.

Dette har Marsdal overhodet ikke noe belegg for å påstå. Det er dette ytre venstre i flere år har forsøkt å få folk til å tro – nemlig at de som jobber i private virksomheter er moralsk underlegne, eller at de er dømt til å opptre umoralsk fordi arbeidsgiveren deres også er avhengig av å drive effektivt og tjene penger. Hvis dette var sant, ville norsk arbeidsliv vært gjennomsyret av mistillit og mangel på moral. Men slik er det faktisk ikke.

Mennesker kan både ha dårlig smak, dårlig kompetanse, dårlig moral og dårlig dømmekraft. Men det er ikke forskjell på mennesker som jobber i privat og offentlig sektor. Selvsagt fins det virksomheter som fremelsker våre dårlige egenskaper, eller som ikke har en tilstrekkelig høy etisk standard, men også de fins i både offentlig og privat sektor.

Det fins ingen dokumentasjon som tilsier at det er flere eller mer alvorlige skandaler i privat enn i offentlig sektor. I verste fall er det omvendt, fordi det ikke er like lett å avsløre for eksempel sløsing i offentlig sektor, og fordi sanksjonene der ikke er like effektive.

Så la meg gi et lite eksempel på hvor ussel argumentasjonen til Magnus Marsdal er.

Som jeg har nevnt i tidligere artikler, og som kollega Aslak Versto Storsletten har vist, er det ulike tradisjoner i Norden med hensyn til hvilke tjenester som private får utføre, selv om det offentlige har ansvaret og finansierer dem. I Danmark er det for eksempel helt vanlig med privat brannvesen, mens det er ganske uvanlig med private barnehager.

I mai 2019 ble det sendt en meget oppsiktsvekkende og skremmende dokumentar på dansk TV2.

Dokumentaren kom som et resultat av at det over lang tid hadde vært stor misnøye med tilbudet i danske barnehager og «vuggestuer». Pedagoger, foreldre og forskere hadde protestert, og det hadde vært store demonstrasjoner i hele Danmark.

Demonstrasjonene dreide seg om det samme som vi er vant til her hjemme, nemlig hvor mange pedagoger og voksne det skal være per barn.

TV2 bestemte seg for å undersøke hvordan det var i den enkelte barnehage og ba om innsyn i tilsynsrapportene til de 22 barnehagene hvor det var verst, blant annet når det gjaldt «sosiale relasjoner – barn/voksenkontakt». TV2 spurte deretter om å få lov til å filme i en av barnehagene. Men da denne forespørselen flere ganger ble avvist, bestemte TV2 seg for å bruke skjult kamera. Det avfødte en egen debatt, som jeg ikke kommer nærmere inn på her.

Den danske TV2-dokumentaren fra to av Københavns barnehager ble vist omtrent samtidig som vi i Norge fikk se dokumentaren fra grisefjøs i Norge. Også den var laget med skjult kamera.

Og det verste er: Forskjellen var ikke så stor. De norske grisene ble behandlet veldig dårlig, men det ble også de danske barna. Filmen viste blant annet hvordan en jente på 14 måneder gråt uavbrutt i en time uten at noen voksne brød seg. Hun ble nærmest kaster bort, og de voksne kalte henne en «kjempeegoist». Deretter løy de ansatte foreldrene rett opp i ansiktet. «Barna løp rundt som ville dyr», uttalte en av ekspertene som medvirket i dokumentaren, og som hadde fått se alt TV2 hadde filmet.

Det var sjokkerende å se den danske dokumentaren, og jeg håper inderlig at København kommune nå har ryddet opp i forholdene.

Men poenget med historien er:

Jeg ville ikke finne på å gjøre som Magnus Marsdal – og påstå at årsaken til at de danske barna ble behandlet så sjokkerende dårlig, er at barnehagene er kommunale.

Hvis jeg overhodet skulle driste meg til å antyde en politisk konklusjon, må det være at et mangfold av tjenestetilbydere er viktig, fordi en viss konkurranse også innebærer en viss kvalitetssikring og korreksjon.

Den stort oppslåtte artikkelen i Dagbladet bygger på et usselt og spekulativt grunnlag. Både offentlige og private ansatte, ledere og eiere kan være dårlige – men hverken «offentlig» eller «privat» er kodeord for dårlig moral.

Innlegget er publisert i Dagbladet 13.3.20.