Når utenlandstur blir grovt bedrageri

Politikerne synes det er ille at Trygderetten og rettsvesenet bare har fulgt de lover og regler politikerne selv har vedtatt. Men lovene skulle vært tilpasset EØS-avtalen. Det er politikernes ansvar. Steinar Juel i DN.

Steinar Juel

Publisert: 8. november 2019

Skandalen som nå har rullet i vel en uke, om Navs håndtering av arbeidsrelaterte trygdemottagere som i korte eller lengre perioder er i utlandet, gir grobunn for mye undring. Ut fra det som nå gradvis avdekkes, ser det ut til at Navs feilhåndtering ikke bare går tilbake til 2012, da en ny EØS-forordning ble norsk lov, men helt tilbake til 1994, da EØS-avtalen trådte i kraft.

Nav fikk indikasjoner på det i en avgjørelse i Trygderetten i oktober 2017. At Nav likevel ganske bastant begrenset skadeomfanget til kun årene etter 2012, er underlig.

Hvordan er det mulig at ansvarlige departement, trygdeetat og regjering ikke synes å ha oppdaget at det allerede ved EØS-avtalens start i 1994 var bestemmelser som ga mottagere av arbeidsrelaterte trygder rett til å reise til andre EØS-land?

Under forhandlingene om EØS-avtalen ble alle mulige EU-bestemmelser som skulle inn i avtalen, gjennomgått av ulike ekspertgrupper, slik at Efta-landene kunne kartlegge effektene på egen lovgivning og praksis. Er det forvaltningen som har forsømt seg i denne saken, eller er det politisk ledelse i aktuelle departementer siden begynnelsen av 1990-tallet som har stanset endringsforslag fra forvaltningen?

Mye av skytset, ikke minst fra partiene på Stortinget, blir rettet mot rettsvesenet, Trygderetten, advokater og påtalemyndigheten, fordi de ikke har oppdaget Nav-feilene. Ja, det er ille, og all honnør til rettsmedlemmene i Trygderetten som oppdaget feilen i 2017. Men det burde ha skjedd for 20 år siden.

Det er et paradoks at partiene i vår lovgivende forsamling synes det er ille at Trygderetten og rettsvesenet kun har holdt seg til de lover og regler de selv har vedtatt. Selv om EØS-forordninger gjelder direkte i norsk rett, burde det norske lovverket for lengst vært tilpasset EØS-avtalen. Det ansvaret har ligget hos regjeringer og stortingsflertall tilbake til første del av 1990-tallet.

Det fremstår også som urimelig at vi har et nasjonalt lovverk som gjør at en sykepengemottager kan bli dømt til fengsel for bedrageri hvis vedkommende reiser til sin ferieleilighet i Spania, mens det er greit å reise på hytta i Trysil, selv om man i begge tilfeller overholder Navs oppfølgingskrav.

Uavhengig av EØS-retten fremstår bestemmelsene som for lengst gått ut på dato ut fra hvordan «folk flest» i dag lever, samtidig som straffenivået virker urimelig høyt. Dette burde regjeringer og Stortinget ha gjort noe med for lengst.

Selv om det i EØS-området er et enhetlig system for fri bevegelse av personer, vil det virke urimelig dersom man fortsatt kan få fengsel for å reise til et ikke-EU-land, som Montenegro, mens det er greit å reise til Spania.

Det er grunn til å se på rettssystemet knyttet til trygdespørsmål. Domstolene skal være vakthunder som reagerer når forvaltningen svikter. I trygdesaker har imidlertid domstolene i første runde bare et delansvar. Etter at en anke er avvist av Nav, er neste trinn Trygderetten. Trygderetten er ikke en domstol, men et «domstolslignende» forvaltningsorgan underlagt Arbeids- og sosialdepartementet. Likevel kalles den en «rett» og er førsteinstans for trygdesaker.

Det betyr at anker fra Trygderetten går til lagmannsretten, ikke til en tingrett. Det er veldig få saker som ankes fra Trygderetten til lagmannsretten. Straff i forbindelse med trygdesaker ilegges imidlertid av tingretten på grunnlag av en politianmeldelse fra Nav.

Ifølge Trygderetten er et av dens hovedmål også «å avgjøre retningsgivende kjennelser for Nav». Det er underlig at en ikke-domstol har en slik oppgave som ellers ligger hos våre domstoler, og særlig hos Høyesterett.

Når ingen domstol har oppdaget Navs og Trygderettens (frem til 2017) gale lovanvendelse, kan det ha sammenheng med det oppdelte ansvaret mellom Trygderetten og tingrettene. At utviklingen av rettspraksis for hva som er riktig og galt i trygdesaker og straffeutmålingen er delt mellom henholdsvis Trygderetten og tingretten, kan ha bidratt til at de ordinære domstolene i for liten grad har gått inn i realitetene i trygdesaker.

Trygderetten er ikke en domstol, men kan av andre i for stor grad ha vært ansett for å være det.

Samtidig ser det ut til at Trygderetten ikke har hatt nok autoritet overfor Nav. I tillegg er ofte trygdemottagere personer i sårbare situasjoner uten økonomi og helse til omfattende bruk av advokater og lange ankeprosesser.

I første runde fremstår Trygderetten som «helten» som oppdaget feilen, men den kan være en del av en systemsvakhet. Det er uheldig at en ikke-domstol opptrer «domstolsaktig». Trygderetten ble etablert samtidig med folketrygden i 1967. Når man etter hvert skal se på hva som kan gjøres for å hindre at feil som dette ikke blir fanget opp på over 20 år, bør Trygderetten og dens rolle bli en del av vurderingen.

Innlegget var publisert i DN onsdag 6. november 2019.