Offentlig eierskap

Høyres kritikk av statens kjøp av privat eiendom går på autopilot.

Oljepengebruk utenom handlingsregelens rammer styres av svært strenge regler. Det er vanskelig å se at de åpner for sånt som regjeringens kjøp av Meraker Brug.

De kommunale kraftformuene og -inntektene er svært skjevt fordelt. Dette kan undergrave legitimiteten til det norske kraftsystemet.

Mens staten i stor grad har profesjonalisert forvaltningen av sitt eierskap i de mange selskapene den eier, synes styreverv i kommunenes mange selskaper å oftere fordeles etter partiboken.

Tilknytning til kraftnettet er blitt en knapp ressurs. Dagens kø-system for tilkobling til kraftnettet bør erstattes med prising i et marked.

Norges nest største kraftselskap måtte bokføre et tap på 5,5 milliarder kroner på prissikring i 2022.

Statkraft og selskapets tradere tjener milliarder. Men er det en risiko for at oppsiden er privatisert, mens nedsiden er sosialisert?

Samtidig som norsk venstreside vil avkommersialisere nærmest alt av landets velferdstjenester, begynner vi å se konsekvensene i Oslo.

Antall årsverk og lønnskostnader øker mye raskere enn kraftproduksjonen i Statkraft. Er selskapet riktig verktøy for å forvalte rundt 35 prosent av Norges vannkraftressurser?

Marginkrav fra NASDAQ skviser mange kraftselskapers likviditet. Vil regjeringen komme bransjen til unnsetning i en tid med rekordhøye kraftpriser?

Statkraft og flere av de store regionale offentlige kraftselskapene må realisere milliardtap på prissikringskontrakter.

De kortsiktige tiltakene står i veien for å løse det vedvarende hovedproblemet: knapphet på strøm.

John Peter Hernes må ta av seg «investor-brillene» og bytte dem ut med «folkevalgt-brillene» når han skal se på Lyse.

Lyse bør endre utbytte­politikken for å hindre feil bruk av felles­eide kraft­ressurser.

Trønder Energi og Nord-Trøndelag Elektrisitetsnettverk (NTE) har lavest utbytteandel blant landets største kraftselskaper.

Gir åpne møter og søkerlister alltid de resultatene vi håper på?

De offentlige kraftselskapenes utbyttepolitikk spriker. Økte kraftpriser øker risikoen for feil- og overinvesteringer og sløsing i kraftsektoren.

Statkrafts posisjon i det norske kraftmarkedet er trolig for stor. Nedsalg av eierandeler og kraftverk eller oppsplitting av selskapet bør vurderes.

Grunnrenteskatten bør økes for å redusere risikoen for sløsing.

Både kostnadene og gevinsten av økte kraftpriser er svært skjeve. Dersom dagens kraftsystem skal være bærekraftig ved høyere priser, er denne skjevheten nødt til å bli mer rettferdig.

Et samfunn der stadig flere arbeidsplasser er opprettet og styrt av et fåtall politikere er dessuten et samfunn der mye makt er konsentrert og sentralisert, både i geografisk og i antall personer. Et slik samfunn vil være radikalt annerledes fra det vi har i dag.

Politikere fra Rødt sminker historien for å selge inn sine reaksjonære forestillinger.

Hvor mye de nye statlige engasjementene og selskapene skal koste, er høyst uklart. Det kan bli kostbart for norske skattebetalere, samtidig som det kanskje ikke gir noen reell gevinst i form av arbeidsplasser og verdiskaping – slik som fort skjer når bedrifter ikke trenger å bestå markedets seleksjonsprosess.

Staten har mange virkemidler for å påvirke næringslivet, og ingen har noe imot at de har en «retning». Men store, selektive subsidietiltak og nye statlige selskaper er ikke veien å gå.

Alle partier vil satse på det grønne skiftet nå, og staten vil ha en viktig rolle å spille. Men det er forskjell på å ta markedet i bruk i miljøets tjeneste og å satse på staten som eier.

Venstresiden går nå mye lenger i å ville føre en politikk der politikerne satser fellesskapets penger på å etablere, kjøpe opp og eie bedrifter. Det viser forslagene som partienes landsmøter skal ta stilling til i vår, skriver Kristin Clemet og Aslak Versto Storsletten.

"Rødt har en ukuelig tro på Mor Stat. Siden kapitalismen skal avskaffes, legger arbeidsprogrammet (som tross alt må forholde seg til en førrevolusjonær virkelighet) opp til en massiv statliggjøring av økonomisk virksomhet."

Rødt har begynt å skjønne at luftige, naive visjoner ikke samler en bred velgermasse. Nå skal partiet vedta et mer «realistisk program», men mellom linjene skimtes fortsatt det kommunistiske spøkelse, skriver Aslak Versto Storsletten.

"Alle de borgerlige partiene åpner i sine programutkast for å redusere det statlige eierskapet. Partiene bør følge Venstres eksempel ved å gå konkret inn for en børsnotering av Statkraft, slik at selskapet kan bli et enda større lokomotiv i det grønne skiftet."

Mye tyder på at slik statens eierandel i Equinor er blitt forvaltet til nå, bør endres, skriver Mats A. Kirkebirkeland i Dagens Næringsliv.

Liberalisering er ikke alltid løsningen for å oppnå felles mål om velferd og trygge arbeidsplasser. Men når liberalisering gir bedre resultat enn radikale politiske tiltak, bør de brukes.

Når Pollestad gir uttrykk for at han vil øke eierandelen i Yara med det formål å sikre større grad av nasjonal styring og kontroll, fremstår det som blindet ideologi, skriver Aslak Versto Storsletten i Finansavisen.

Hvis man er oppriktig bekymret for utviklingen i Equinor, bør en heller foreslå noe som vil styrke denne markedsmekanismen. Aslak Versto Storsletten i Dagbladet.

«Det marxister aldri har greid å forklare, eller vist i virkeligheten, er hvordan man kan få etablert og utviklet bedrifter uten at noen stiller opp med kapital. Systemer hvor bare staten var eier har brutt sammen.» Steinar Juel i Dagbladet.