Staten bør forbli passiv i sitt eierskap
Hvis man er oppriktig bekymret for utviklingen i Equinor, bør en heller foreslå noe som vil styrke denne markedsmekanismen. Aslak Versto Storsletten i Dagbladet.
Publisert: 5. mars 2020
Geir Ramnefjell vil ha en plan for hvordan de statlige selskapene utvikles i møte med den grønne omstillingen. Men fellesskapet vil tape store verdier om staten skal følge slik synsing.
Balansegangen mellom passivt og aktivt statlig eierskap er vanskelig. Når man har en passiv tilnærming, holder staten en armlengdes avstand og blander seg ikke nevneverdig inn i driften. Lite krevende eiere fører til at selskapene blir i overkant administrasjonsstyrte. Dette har vært mest tydelig i Equinor, som blant annet har foretatt flere katastrofale investeringer på land i Nord-Amerika.
Men hva er alternativet? Jo, det er et aktivt eierskap. Det er politisk bestemte planer for selskapene og politisk innblanding i driften. En slik tilnærming hadde vi fra rett etter krigen og fram til 1980-tallet – noe som førte til store økonomiske tap for fellesskapet, og flere statsbedrifter som liknet mer på økonomiske sluk enn tradisjonell forretning.
Statlig eierskap i kommersielle bedrifter kan aldri bli optimalt, men det må forvaltes best mulig. At Equinor til tider har foretatt tvilsomme beslutninger, er ikke en valid grunn for å endre hele den overordnede eierskapspolitikken – som i det store og hele må betegnes som en suksess.
Ifølge OECD ligger faktisk Norge langt framme internasjonalt i utøvelsen av eierskapet. Hovedgrunnen er at det over lang tid har vært bred politisk enighet om rammene og prinsippene for den statlige eierutøvelsen. Helt i tråd med allment anerkjente eierstyringsprinsipper – såkalt corporate governance.
Ett av de mest avgjørende eierstyringsprinsippene, er tydelig rollefordeling mellom ledelsen, styret og eieren. Ledelsen og styret i hver enkelt bedrift skal i hovedsak styre selskapene – stå for daglig drift og utvikling av strategier. Eieren (staten) skal ikke påvirke den daglige driften, men komme med mer generelle føringer og forventninger gjennom generalforsamlingen. Slik rollefordeling bidrar til livsviktig forutsigbarhet for våre selskaper.
Hvis staten skal gå inn og diktere framtidige strategier i selskapene, vil altså disse eierstyringsprinsippene kastes ut av vinduet.
Det er for øvrig påfallende hvordan mange ser ut til å mene at politikere og byråkrater kan utvikle bedre strategier for driften av selskapene enn styret og ledelsen i hver enkelt bedrift. Staten utøver sin eierstyring i en rekke bedrifter innen ulike bransjer – den har derfor begrenset med industriell kompetanse på hvert felt. Store selskaper, slik som Equinor, er dessuten såpass komplekse at ledelsen bør være overlegen når det gjelder kunnskap om bedriftens virksomhet og de markedene selskapet opererer innenfor.
I våre deleide selskaper har vi også en mekanisme som kan gjenkjenne feil og dårlig bedriftsstyring – markedet. Hvis man er oppriktig bekymret for utviklingen i Equinor, bør en heller foreslå noe som vil styrke denne markedsmekanismen.
Innlegget var publisert i Dagbladet 3. mars 2020.
Relatert
EUs verdigrunnlag er rettslig prøvbart
EUs verdigrunnlag følger av artikkel 2 i Traktaten om Den europeiske union. Regelen ses av flere som en politisk erklæring, uegnet for rettshåndhevelse. EU-domstolen deler ikke dette syn. At en dom om dette feller Ungarn for krenkelser av EU-retten under Fidesz’ regimet, er mer naturlig enn tilfeldig.
De med høy inntekt responderer mer på skatteendringer
Hva skal vi med sentralbanker?
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Mer vekst og mer skatt etter avskaffelse av arveavgiften
