God klimapolitikk krever ikke mer statlig eierskap
Staten har mange virkemidler for å påvirke næringslivet, og ingen har noe imot at de har en «retning». Men store, selektive subsidietiltak og nye statlige selskaper er ikke veien å gå.
Publisert: 2. mai 2021
Staten har mange virkemidler for å påvirke næringslivet, og ingen har noe imot at de har en «retning». Men store, selektive subsidietiltak og nye statlige selskaper er ikke veien å gå.
I et innlegg i Dagens Næringsliv 27. april skriver Sigrun Aasland fra Tankesmien Agenda om statlig eierskap og «retningsgivende næringspolitikk» som virkemiddel i klimapolitikken. Hun avslutter innlegget med å minne om at omstilling er krevende, og at debatten derfor «trenger høy grad av presisjon og saklighet».
Det er jeg enig i. Saklighet og høyt presisjonsnivå er alltid bra. Derfor er det synd at Aaslands eget innlegg er så sterkt preget av det motsatte. Presisjonsnivået er lavt, og hun bruker ikke egentlig argumenter mot dem hun er uenig med.
Hun anklager andre for ikke å ha egne forslag, men redegjør ikke godt for det hun står for selv.
Aasland går til angrep på flere, men jeg skal nøye meg med å kommentere det som gjelder meg.
Aasland mener at jeg bare «mimrer» når jeg skriver om de enorme tapene som ble påført offentlig sektor og det norske samfunnet den gangen politikerne brukte statseierskap for å forsøke å realisere sine visjoner for Norge (Aftenposten 18. april). Hun tror nemlig ikke at noen vil tilbake til datidens eierskapspolitikk. Det tror ikke jeg heller, men kan Aasland forklare hvordan vi skal unngå å gjøre noen av de samme feilene igjen?
Aasland mener at det «ikke (er) så mange forslag til hvordan det grønne skiftet skal foregå» i Civita. Det er feil. Vi har publisert en lang rekke utredninger og forslag med relevans for det grønne skiftet, senest om vindkraft.
Et meget betydelig arbeid ble dessuten gjort av Klimaomstillingsutvalget, som var satt ned av Civita, WWF og Klimastiftelsen. Utvalget hadde tung fagøkonomisk kompetanse og sterk representasjon fra næringsliv og politikk. Utvalget kom med svært mange forslag, men hadde et annet perspektiv enn Aasland og Agenda synes å ha.
Utvalget skrev blant annet dette:
«Privat sektor må innrette seg på de markedsmulighetene som klimaomstilling gir, og de politiske rammebetingelsene må legge opp til forutsigbare klimamålsettinger og en bredde av reguleringer, avgifter og tiltak som støtter opp om lønnsom klimaomstilling.»
Men Civita er også kritisk når klimatiltakene er kostbare og har lav nytte.
Aasland skriver at det ser ut som Civitas plan er å «skape inntrykk av at Oljefondet skal tømmes og staten ta full kontroll over norsk næringsliv», dersom vi får en ny regjering. Dette er useriøst. Vi har ikke gjort noe annet enn å gå igjennom de politiske programmene til samtlige partier, og, så presist som mulig, gjengi det som står der, blant annet i et Civitanotat og i en artikkel i DN.
Vi har også lagt merke til forslag som fremmes av de rødgrønne partiene, for eksempel om å ta penger fra Oljefondet til bruk for spesielle formål, og forslag om å styre investeringene som Oljefondet gjør, på en annen måte i dag, blant annet ved at det skal legges mindre vekt på høyest mulig avkastning.
Staten har mange virkemidler for å påvirke norsk næringsliv, og ingen har noe imot at virkemidlene også tar en «retning». staten er aktiv gjennom lover, reguleringer, skatter, avgifter, virkemiddelapparatet, FoU-støtte og innkjøpsmakt, for å nevne noe.
Staten bruker også enorme midler på å bygge ut infrastruktur og løfte kompetansen i befolkningen. Men staten bør være varsom med store, selektive subsidietiltak og med å etablere nye statlige selskaper innenfor relativt ukjente næringer med usikker lønnsomhet, og den bør unngå å svekke konkurransen og incentivene for private til å satse sine egne penger.
Innlegget er på trykk i Dagens Næringsliv 30.4.2021.
Relatert
Skatt handler ikke bare om omfordeling
Skepsisen mot Nord-Norgebanen handler om øyne som kan se
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
