Norsk politikk

Arbeiderpartiet har hatt en tradisjon for rasjonell utenrikspolitikk. Denne tradisjonen har brutt sammen.

«Kommende generasjoner fortjener livskraftige lokalsamfunn», skriver Mari Skurdal i Klassekampen 16. oktober. Hun antyder at blant andre Civita ønsker «at samfunnet bruker mindre penger på miljø, helse og gode livsvilkår for innbyggerne.»

Norges tilnærming til krigene i Ukraina og Midtøsten gjør at vi er ute av takt med våre allierte.

Spådommer om KrFs forestående død er som de alltid er, betydelig overdrevet. Midt i en høyrebølge som viser at nordmenn har en ideologisk dragning mot mer tradisjonelle verdier, er det muligheter for KrF.

Tiltaket fra regjeringen vil heller øke de økonomiske ulikhetene mellom folk.

Vi ser økende kjønnspolarisering i Vesten. I Norge er det først og fremst et problem for venstresidens partier, men forskjellene kan også avdekke dypere problemer knyttet til kjønn.

Den ferske finansbyråden i Bergens brutale ærlighet om kommunens økonomiske situasjon gir håp om at det kan komme en ny generasjon politikere som faktisk evner å prioritere og kutte i budsjettene. Men det gjenstår å se om de evner å bryte de siste tiårenes forventning om kontinuerlig budsjettvekst.

Mens Listhaug har unngått «Frp-fellen» ved å bredde ut partiet og etablere seg høyt på meningsmålingene, er det nye partiprogramutkastet til MDG såpass radikalt at det trolig vil bli vanskelig å komme over sperregrensen med det første.

Axel Fjeldavli gjentar det gamle glansnummeret om at KrF vil dø ut, fordi det bare har gamle velgere. Men han kan ikke ha fulgt med i timen.

Lars Kolbeinstveit svarer Tiril Halvorsen.

Vi makter ikke å ta innover oss at vi lever i en sjokkerende alvorlig tid.

Lars Kolbeinstveit svarer Tiril Rustad Halvorsen.

Rødt flikker og pynter jevnlig på fasaden, men landsmøtene vil ikke gi slipp på arven etter AKP. Det er ikke minst tydelig i prinsipprogrammet.

Det er vrient å se hva Amrit Kaur har gjort som er så galt, sett med Rødt-øyne. De såkalte opprørene gjør egentlig ikke stort annet enn å forholde seg til den tradisjonen Rødt og AKP er og har vært en del av.

Høyre som et gammelt prioriteringsparti, som står på individets side mot den store staten, er blitt borte.

Det «alle» trodde for bare få år siden, gjelder ikke lenger. Nå stemmer de unge blått.

Hva ligger i høyrebølgen blant de unge?

Dei unge stemmer blått. Trenden har blitt sterkare og sterkare dei siste åra, og ved lokalval i fjor stemte 45 prosent av veljarane under 25 år på Framstegspartiet og Høgre.

Unge har mange spørsmål om bolig, skole og innvandring, men venstresiden lytter ikke.

Europa, og verden ellers, har endret seg svært mye siden Senterpartiet (Sp) tok standpunkt mot norsk medlemskap i EU, eller EEC som det het den gangen.

De underliggende strømningene INP bygde suksessen sin på, forsvinner ikke om partiet dør ut. Kan de etablerte partiene gjenvinne desillusjonerte velgere i fremtiden?

Norske politikere har lavere utdannelse enn i andre land. Men er de tettere på velgerne av den grunn?

Ektemannens aksjehandler ser til å bli et pressemesterskap i kampen om hvem som kan felle Erna Solberg. Er norsk presse i ferd med å rette baker for smed?

Måtehold, gylden middelvei, moderasjon – dette er fine egenskaper som ikke alltid er lett å etterleve. Ei heller i Solberg-saken.

Det virker kanskje mobiliserende innad i Venstre å stille ultimatum via mediene, men det vekker ikke tillit hos borgerlige partier og velgere. I Oslo fremstår det borgerlige flertallet nå lite samlet.

Krisen i Høyre er et resultat av at vi har et levende demokrati og en fri presse.

Måten LO forsøker å diktere Trondheimspolitikken på, illustrerer behovet for en større debatt om partifinansieringen til fulle.

Senterpartiet lytter ikke til forvaltning, forskning eller egne lokallag i deler av politikken sin.

Dagens unge former morgendagens politiske kommunikasjonsformer, så da er det kanskje på tide at venstresiden følger med i tiden?

Unge svermer hverken for Greta eller Jordan Peterson. De ønsker bare å stake ut sin egen kurs og de tenker relativt fritt om en rekke temaer.

Sannheten er at pengegaloppen er et resultat av den ressursmessige skjevfordelingen som LOs pengebidrag fører til.

Det tjener ikke debatten at man ilegger meningsmotstandere holdninger de ikke har.

Hvor mange ordførere vil Sp miste i høstens lokalvalg fordi partilederen deres ble finansminister?

Jeg har ikke gjort noe annet enn å beskrive situasjonen slik den er, og Werner gjør ikke noe annet i sin artikkel enn å bekrefte nettopp det.