Muligheter for KrF å reise seg

Spådommer om KrFs forestående død er som de alltid er, betydelig overdrevet. Midt i en høyrebølge som viser at nordmenn har en ideologisk dragning mot mer tradisjonelle verdier, er det muligheter for KrF.

Skjalg Stokke Hougen

Publisert: 5. oktober 2024

Med litt under et år igjen til neste stortingsvalg er det mange partier som forsøker å revitalisere seg gjennom nominasjons- og programprosesser. I Kristelig Folkeparti vil det i tillegg være utskiftinger i partiledelsen. Samtidig ser det foreløpig ikke så lyst ut for partiet. Ordet «foreløpig» er viktig i en analyse av KrF. Mye kan nemlig skje fram mot stortingsvalget og KrF er et viktig parti i den norske partifloraen, med et stort potensial for å hente seg inn igjen.

Kanskje er potensialet større enn det har vært på en stund. Akkurat nå står partiet i en krise, noe som gjenspeiles i meningsmålingene. Gjennomsnittet av målingene for september viser en oppslutning på 2,9 prosent, ned fra 3,9 prosent i august. Et stort fall for et parti som kjemper mot sperregrensen.

En krise er ikke en endestasjon, det gir også rom for muligheter. KrF har nå en mulighet til å reise kjerringa, helt uten å gjøre om på partiets politiske profil.

Et parti vi har behov for

KrF er ikke et døende parti, slik mange vil ha det til: Lokalvalget i 2023 var et godt valg for partiet, med både høy velgerlojalitet og samme oppslutning som ved forrige lokalvalg, på 4 prosent. En trend med kontinuerlig nedgang ble brutt for partiet. Og som jeg skal komme tilbake til: ungdomspartiet til KrF, som nyter økt popularitet, har blitt en organisasjon som ikke bare fanger tidsånden, men som markerer seg som en tydelig konservativ stemme i norsk politikk.

På sitt beste er KrF en motvekt mot det norske sosialdemokratiet som krever at statens klamme hender skal bli stadig lenger, på den ene siden, og markedskrefter som kan prisen på alt, uten å vite verdien på noe, på den andre siden.

KrF er en utfordrer til det som kalles statsindividualisme: et sterkt norsk ideal om individuell autonomi, kombinert med en velferdsstat som muliggjør denne autonomien. Skyggesiden er at staten blir for stor og inngripende. Familien og de små fellesskapene kan miste sin betydning, og vi kan bli mer ensomme. KrFs styrke er at partiet vektlegger det nære og det private. Om man ser på velgeroverganger, taper KrF ingen velgere til verken SV eller Rødt, de mest inngripende partiene vi har. Det er heller Senterpartiet og Høyre som konkurrerer om KrFs velgere. To partier som også snakker om det nære og er opptatt av grenser for politikk.

Dette er ideer vi knytter til de borgerlige partiene. Det stemmer at KrF er et sentrumsparti, men partiet er også ikke-sosialistisk, noe som gjør avstanden til rødgrønn side temmelig stor. Hadle Rasmus Bjuland har markert seg som en tydelig konservativ stemme, som også kan utfordre de andre borgerlige partiene. Med Dag Inge Ulstein som partileder fremstår det fornuftig for KrF å dyrke den konservative appellen KrFU har hatt de siste årene. Det er kanskje ikke rart at flere fylker ønsker Bjuland som andre nestleder i moderpartiet.

Høyrebølgens grunnlag

Tall fra Ipsos nyeste Norsk Monitor viser at nordmenn har beveget seg i retning av mer tradisjonelle verdier de siste årene. Ipsos har faktisk ikke målt en så sterk dreining i konservativ retning noen gang tidligere.

Tallene fra Norsk Monitor samsvarer i stor grad med andre undersøkelser vi har sett i Norge de siste årene, særlig om vi ser på unge velgere. Samtidig gjør KrF det godt blant unge, særlig unge menn. Norsk Monitor viser at mye av det KrFU har stått for, har blitt det flere nordmenn tenderer mot, «det er nettopp dette vi fanger opp, dette med anti-woke og motkultur mot det progressive, at det er dette vi ser reflektert i disse verditrendene», uttalte fagansvarlig for Norsk Monitor Lars Erik Lie, under spørsmålsrunden ved fremleggelsen av rapporten.

De borgerlige ungdomspartiene har truffet tidsånden ved å forsvare det liberale samfunnet, blant annet ved å forsvare ytringsfriheten og ta et oppgjør med konformismen vi finner i det progressive. I tillegg har de røsket opp i debatter som kan være ubehagelige, der progressive standpunkt ofte går på bekostning av viktige verdier i det liberale samfunnet. Samtidig har partiene en konservativ appell, der de motkjemper rotløshet, sykeliggjøring av ulike samfunnsgrupper og snakker pent om å ta ansvar, for seg selv og andre.

Et KrF som både kan ta opp i seg denne «nye» appellen, samtidig som partiet har samme profil som det har hatt siden retningsvalget, fremstår som et stødig, fremtidsrettet parti. Det er ingen grunn til at KrF trenger å gjøre vann om til vin, partiet må dyrke det de lykkes med.

Innlegget er publisert i Stavanger Aftenblad 3.10.24.

Publisert: 5. oktober 2024