MDG har falt i «Frp-fellen»
Mens Listhaug har unngått «Frp-fellen» ved å bredde ut partiet og etablere seg høyt på meningsmålingene, er det nye partiprogramutkastet til MDG såpass radikalt at det trolig vil bli vanskelig å komme over sperregrensen med det første.
Publisert: 29. august 2024
Frp og MDG har fått betydelig politisk gjennomslag for sine viktigste saksfelt, nemlig innvandringspolitikken og klima- og miljøpolitikken.
Men dette gjennomslaget har kommet med en bismak – sett fra partienes ståsted.
De to partiene har nemlig ikke fått særlig flere velgere og oppslutning som følge av gjennomslaget, men deres suksess har snarere handlet om deres evne til å flytte politikken til de andre politiske partiene – særlig de to styringspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre.
Tilbake i 2021 beskrev jeg hvordan MDG syntes å ha gått i «Frp-fellen». Med «felle» mente jeg at begge de to partiene syntes å reagere på det politiske gjennomslaget ved å bevege seg i en enda mer radikal retning innenfor de to politiske feltene i et forsøk på å bevare sakseierskapet og velgere som satte henholdsvis innvandrings- og klimapolitikk høyest.
En slik strategi kan riktignok også handle om å dytte de andre partiene enda nærmere primærstandpunktene deres, ved å flytte utgangspunktet for den politiske debatten. Likevel vil denne strategien fort kunne bli en «felle» ved at den skremmer bort marginvelgere i de politiske blokkene og dermed øker den politiske avstanden til eventuelle samarbeidspartier.
De to partiene kan derimot velge en annen strategi, der man «toner ned» de mest radikale forslagene innen henholdsvis innvandring og klima- og miljøpolitikken, samtidig som deres politikk innenfor andre saksfelt trekkes mer frem for å bredde ut partiet.
MDGs internevaluering av valgkampen i 2021 pekte på en slik strategi, etter at evalueringen blant annet konkluderte med at partiet i for stor grad «fremsto» som et «ensaksparti» og dermed kun fikk stemmer fra velgere som var mest opptatt av klima og miljø.
Men som jeg skrev om i Minerva i forbindelse med MDGs valgevaluering i 2021, vil partiet slite med å vinne sakseierskap på andre politiske saksfelt enn klima- og miljø.
Årsaken til dette handler om partiets uttalte blokkuavhengighet. Dette gjør det vanskelig for partiet å vinne saksfelt som omhandler den klassiske høyre-venstre-økonomisk-politiske-aksen.
Riktignok har MDG større mulighet til å markere seg og oppnå sakseierskap på politiske områder ved verdi-aksen over tid – selv om konkurransen fra særlig SV og Venstre er betydelig.
I artikkelen trakk jeg frem at Frp ville ha det enklere med en slik strategi, ettersom partiet har en mer markert politisk ideologi som kan brukes som rettesnor, og sakseierskap til flere politiske saker enn innvandring.
Noen år senere kan det synes som at Frp har greid å forfølge denne strategien, mens MDG har slitt mer.
Advarslene var nemlig store da Sylvi Listhaug – som ble karakterisert som «(kanskje) den mest kontroversielle politikeren vi har» – overtok som partileder etter Siv Jensen. Men Listhaug har hatt stor suksess med å markere partiet på andre saksfelt (samferdsel,eldrepolitikk, kriminalitet, utenriks, skatt og næringspolitikk med mer), og har dermed greid å etablere Frp på rundt 15 prosent over tid, ifølge Poll of polls.
Frp – med Listhaug i spissen – har med andre ord unngått «Frp-fellen» som jeg lanserte for noen år tilbake.
For MDG derimot, ser det verre ut.
Partiet har etablert seg stabilt under sperregrensen siden stortingsvalget i 2021, og det synes heller ikke som at partiet i særlig grad lykkes med å bredde ut ved å snakke om andre saker.
Når MDG i forrige uke offentliggjorde sitt utkast til nytt partiprogram for stortingsperioden 2025 til 2029, virker det som om partiet ikke har tatt til seg kritikken i sin egen internevalueringsrapport fra valget i 2021.
Et av punktene i rapporten handlet om det såkalte «oljeultimatumet», hvor MDG hadde letestans på norsk sokkel som et krav for å støtte en regjering.
Da utkastet til nytt partiprogram ble lansert, valgte mange medier å sette søkelys på at MDG har skrotet dagens formulering om en sluttdato for norsk petroleumsvirksomhet innen 2035.
I utkastet til nytt partiprogram står det at MDG «vil at Stortinget skal innføre et mål om avvikling av norsk olje og gass innen 2040».
Partiet har altså forskjøvet sluttdatoen med fem år.
Videre vil partiet «umiddelbart stanse all leting etter nye olje- og gassforekomster», samt «si nei til alle investeringer på eksisterende olje- og gassfelt som øker eller forlenger produksjonen».
Selv uten et såkalt ultimatum, er disse forslagene altfor radikale for mulige samarbeidspartnere, både til høyre og venstre for MDG.
For det andre vil en slik petroleumspolitikk ha enorme økonomiske kostnader for landet, også selv om partiet skriver at «kompetansen som i dag er bundet opp til olje og gass…i stedet brukes innenfor blant annet havvind, grønn skipsfart, karbonfangst- og lagring, automatisering, prosessindustri, romfart og bioøkonomi».
Samme uke som MDGs utkast til partiprogram ble lansert, kom nemlig Sokkeldirektoratet (tidligere Oljedirektoratet) med nye estimater som viste at forskjellen mellom høy og lav fart (og lave og høye priser) på sokkelen frem mot 2050 kan utgjøre en verdi på hele 15 000 milliarder kroner – som tilsvarer verdien av bortimot et helt oljefond.
Selv letestans vil ha store økonomiske konsekvenser.
Sokkeldirektoratets analyse viser at letevirksomheten på norsk sokkel de siste 20 årene har bidratt til en verdiskaping for samfunnet på over 2000 milliarder kroner.
MDGs forslag til letestans og utfasing av norsk olje- og gassproduksjon kunne dog vært «mer» troverdig dersom utkastet tok hensyn til de økonomiske konsekvensene av en slik politikk.
Men i utkastet er det få – om noen – forslag som kan bidra til å dekke inn kostnadene for denne politikken. Det er snarere motsatt.
I utkastet fremmer partiet en rekke forslag som har store økonomiske kostnader. For eksempel:
- «Utrede ordninger for borgerlønn tilpasset en norsk kontekst»
- «Samarbeide med partene i arbeidslivet om å redusere normalarbeidstiden»
- «Øke overføringene fra fondet til globale fellesgoder som gjør verden tryggere, inkludert å gi 1 prosent av nasjonalinntekten til FNs klimafond»
- «Ta imot flere kvoteflyktninger enn i dag», «at Norge tar i mot et gitt antall klimaflyktninger årlig» og «forenkle kravene og forkorte saksbehandlingstiden ved asyl og familieinnvandring».
Hvordan alt dette – i tillegg til betydeligere strammere klimamål med mer – skal finansieres uten skatteinntekter fra en rekke næringer (olje- og gass, mineralvirksomhet, havbasert fiskeoppdrett, landvind, fritidsbolig- og motorveiutbygging) som enten skal legges ned eller forbys, fremstår som en gåte.
Mens Frp synes å ha unngått den såkalte Frp-fellen, synes det som om MDG er på vei mot samme type «felle» med vidåpne øyne.
Kanskje burde fellen heller omdøpes til «MDG-fellen»?
Innlegget er publisert i Minerva 26.8.2024.
Relatert
Tapermentalitet fra Minerva
Vi trenger en ny maktutredning
Har vi en høyreside i Norge?
Fri har meninger – ikke fasit
Det er ingen problemer med Fri
