Velferdsstaten

Er sykehuskø uunngåelig?

Feil prioritering i barnehagesektoren

Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger

Pragmatisme eller ideologi i velferdspolitikken?

Helsemyndighetenes godt bevarte hemmelighet

Den norske syke

Private helseforsikringer – uunngåelig i den norske velferdsmodellen

Økte egenandeler hos legen
mer om
private aktører i velferden

Temaside: Civita om private aktører i velferden

De private aktørenes rolle på de velferdsområdene som avkommersialiseringsutvalget skal se på

Hva er forskjellene på ideelle og kommersielle leverandører av velferdstjenester?
utvalgte publikasjoner
se alle publikasjoner om velferdsstaten
Verdien av helse som personlig ansvar

Oppmykning av regimet for arbeidstidsbestemmelser i helsevesenet

Fritt behandlingsvalg – pasienten i sentrum?
Hva er en velferdsstat?

En velferdsstat er kjennetegnet ved at det offentlige spiller en sentral rolle i beskyttelsen og opprettholdelsen av den økonomiske og sosiale levestandarden blant innbyggerne. Velferdsstaten sørger først og fremst for at de som ikke klarer seg på egenhånd, får en minimumshjelp. Mange stater sørger i dag også for å omfordele goder til en stor del av befolkningen. Velferdsstaten er i stor grad finansiert av skatteinntekter, men goder og tjenester kan også finansieres gjennom brukerbetaling eller forsikringspremier, så lenge det offentlige tar et ansvar for ordningene.
Det er to hovedelementer i en velferdsstat: (1) Trygder og overføringer gir ytelser til mennesker som trenger det, oftest som en kompensasjon for tapt arbeidsinntekt på grunn av arbeidsløshet, sykdom, alder, fødsler m.m. (2) Det offentlige har ansvaret for, finansierer og/eller regulerer en rekke offentlige goder og tjenester slik at disse tilfaller hele befolkningen. Godene og tjenestene kan blant annet være sykehus, utdanningssystemer eller boliger.
Noen land har også sikret, eller snarere forsøkt å sikre, innbyggerne arbeid og føde- og forbruksvarer. Dette faller imidlertid utenfor de vanlige definisjonene av hva en velferdsstat tar seg av. Slike samfunn regnes heller for å ha en planøkonomi. Normalt må en velferdsstat kombinere demokrati, velferd og markedsøkonomi for å fortjene betegnelsen.
Les mer i Civitas politiske ordbok.
familiepolitikk

Permisjonsdebatten: – Fraværet av borgerlig familiepolitikk

Foreldrepermisjon: Det er mer å ta hensyn til enn å få mor raskest mulig ut i jobb

Tiltak for flere barnefødsler
Underkategorier
Mer innen Velferdsstaten
Politikkens gjenkomst?
Presentasjon: Fremtidens velferdssamfunn
Elefanten vandrer fremdeles
Private sikrer produktiviteten

Profitører eller entreprenører?

Kampen om velferden

Større differensiering

Vanskeligere å gjennomføre reformer

Prioriterer vi riktig innen psykisk helse?

Behov for realitetsorientering

Ny, rød velferdspolitikk

Diagnoseepidemiens ofre

Kommunisme på norsk?

Mennesker – og mange milliarder

Vekstfremmende pensjonister?

Grafene MDG ikke vil se

Alternative akupunktører

Matintoleransebløffen

Profesjonell barneoppdragelse

Offentlig er ikke alltid best

Graviditet – en sykdom?

Gi alle foreldre like rettigheter

Gratulerer med dagen

Helsekøene til himmels?

Helsekøene kan kuttes

Politikk for mangfoldet

Kutt engangsstønad og kontantstøtte

Nytt Civita-notat: Foreldrepermisjon og likestilling

Forberedt på fremtiden
Slik fjerner vi «helsekø» fra ordbøkene

Omstilling – av hva?

Mot til reformer

Det syke kjønn









