Gi alle foreldre like rettigheter

Kutt kontantstøtte og engangsstøtte. Gi heller alle foreldrepenger når de får barn. Studenter og hjemmeværende bør likestilles med yrkesaktive, skriver Mathilde Fasting i Vårt Land.

Mathilde Fasting

Publisert: 6. mai 2015

Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.

Det er i utgangspunktet bra for arbeidslinjen at støtten ved fødsler krever aktivitet, men det kan også bidra til at de fleste venter med å etablere familie til de er godt etablert i arbeidslivet, og at man derfor arbeider mindre i sine mest produktive år.

Svært mange av de familiepolitiske ordningene er knyttet til yrkesaktivitet. Barnehagene er sterkt subsidierte, foreldrepengene er høyest for de med høye inntekter, det er gunstige permisjonsordninger, og vi har et arbeidsliv som generelt passer foreldre godt.

Foreldrepengeordningen er en av de viktigste årsakene til at vi i Norge lykkes med å få kvinner til å føde barn selv om de er yrkesaktive. Mer enn 85 prosent av kvinnene som føder barn i Norge, har skattbar inntekt som kvalifiserer til foreldrepenger det året de får barn.

Fullt så bra er det ikke å vokse opp i en familie uten mor eller far, eller i en familie med lave inntekter. Foreldrepengene bør sørge for et sikkerhetsnett også for barn som lever i familier med lave inntekter. Familier med lave inntekter er i dag ikke tilgodesett i samme grad som «A4-familiene» som er i godt lønnet arbeid når de får barn. I 2014 var det 10.583 personer som fikk engangsstønad, en engangsutbetaling ved fødsel på 44.190 kroner.

I Civita-rapporten Det store barneregnskapet viste jeg at en mor med to barn, som tjener nok til å nå øverste grense for foreldrebetaling på 6 G, til sammen får over 2,5 millioner kroner i foreldrepenger, barnetrygd og barnehagesubsidier. En mor som ikke er yrkesaktiv, får bare rundt 500.000 kroner i engangsstønad og barnetrygd.

Støtten til barnefamiliene kan være en viktig årsak til at norske foreldre har skjøvet fødselsmønstret, slik at flere forsøker å få barn når muligheten til å få barn biologisk sett er redusert. For første gang i historien viser statistikken at det er flere kvinner over 35 år som får barn, enn det er fødsler blant kvinner mellom 20 og 24 år. Det bidrar til at fødsler og svangerskap gjennomføres med større risiko og kostnader.

Graviditetsraten blant kvinner under 25 år er historisk lav, og nesten halvparten av alle gravide i denne aldersgruppen tar abort. Senest denne uken viser oppdatert statistikk at aborttallene går ned. Ifølge Folkehelseinstituttet har aborttallene i gruppen 15 til 19 år ikke vært lavere siden abortregisteret ble opprettet. Det er også en nedgang for aldersgruppene under 30 år.

Det er bra at det blir færre aborter, men det kan snus på hodet. Det er antall påbegynte svangerskap som har endret seg mest blant kvinner under 25 år. Lavere aborttall betyr også lavere fødselstall. Forebygger man aborter ved prevensjon, forebygger man også gjennomførte svangerskap. Antall aborter er lavest i gruppen som har høyskoleutdanning, mens den er høyest for gruppen som kun har grunnskoleopplæring eller ingen opplæring. Unge norske kvinner uten utdanning ser ut til ofte å velge abort heller enn å få barn.

Dersom foreldrepenger ikke knyttes til yrkesaktivitet, vil alle som blir foreldre bli behandlet likere. Flere vil derfor kunne vurdere å få barn tidligere enn i dag. Ser man på det å få barn som en type arbeid, eller at høy fødselsrate er et langsiktig bidrag til økt sysselsetting, bør alle kvinner og menn som får barn, få en kompensasjon. Dersom også foreldre utenfor arbeidslivet får foreldrepenger, vil det kunne erstatte kontantstøtten, fordi man i stedet får foreldrepenger som kan fordeles utover i tid (velger man lang tid, blir beløpet per måned lavere). Dersom alle som får barn får rett til foreldrepenger eller en minimumsstønad, vil også engangsstøtten bortfalle. Foreldrepenger til alle, med et minimumsnivå, vil, ved en budsjettnøytral gjennomføring, bety at antall uker med full kompensasjon for yrkesaktive reduseres noe.

Vi trenger ikke gå langt for å finne land som gjennomfører en slik politikk. I NOU nr. 15, 2012, Politikk for likestilling, vises det til at verken Island eller Sverige har aktivitetskrav, og at alle foreldre, også ikke-yrkesaktive, omfattes av ordningene.

Innlegget er publisert i Vårt Land 6.5.15. Se også:

Civita-notat nr. 7 2015: Foreldrepermisjon og likestilling

Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom i Civita

Et liberalt perspektiv vektlegger individuell frihet, mangfold og valgfrihet, og en liberal politikk for likestilling vil måtte ta utgangspunkt i individet og tildele dem rettigheter. En liberal likestillingspolitikk må sørge for at flere valg er mulige, og større aksept for ulike valg, så lenge grunnleggende rettigheter er ivaretatt. Likebehandling er viktigere enn like resultater.

En slik individbasert, liberal politikk kan stå i motsetning til en politikk som tar utgangspunkt i familien som enhet, eller i kvinner som gruppe. En liberal likestillingspolitikk må bety at alle har like rettigheter.

Dette notatet ser på foreldrepermisjon med et liberalt perspektiv.

Last ned Civita-notatet her: Civita-notat_07_2015