Offentlig er ikke alltid best

Debatten rundt driften av landets sykehjem handler altfor ofte om hvem som utfører tjenestene, og ikke nok om kvalitet, blogger Mathilde Fasting.

Mathilde Fasting

Publisert: 2. juni 2015

Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og samfunnsøkonomi i Civita

Debatten rundt driften av landets sykehjem handler altfor ofte om hvem som utfører tjenestene, og ikke nok om kvalitet.

Det er et velkjent argument fra alle som ikke liker privat omsorg at konkurranseutsetting av sykehjem automatisk innebærer lavere bemanning og dermed lavere kvalitet. Senest ute med denne argumentasjonen er Ebba Boye i tankesmien Manifest i et innlegg på NRK Ytring 11. mai. (Denne uken har også Linn Herning i organisasjonen For Velferdsstaten gitt ut boken «Velferdsprofitørene» om samme tema). Boye setter likhetstegn mellom høy kvalitet og offentlig bemanning og drift av sykehjem. Det stemmer ikke.

For å underbygge at det offentlige er bedre, viser Boye til forskning i USA og i Sverige. Det er ikke mulig å sammenligne norske forhold med forholdene i USA, et land som på ingen måte har en norsk velferdsmodell. I Sverige er det også forskning som gir stikk motsatt resultat av det Boye viser til, blant annet Socialstyrelsens rapport Kommun och enhetsundersökningen 2014, Östersundsstudien eller John Arfwidssons og Jacob Westerbergs studie «Profit Seeking and the Quality of Eldercare», bare for å nevne noen.

Argumentasjonen som går igjen er at offentlige drevne sykehjem er best på grunn av godt arbeidsmiljø, god organisering, god kontakt med beboere og kvalitet i omsorgen. Dette er mål for all omsorg, uansett hvem som driver sykehjemmet.

Kvalitet er også viktig

Det er hva bestilleren, altså kommunene, etterspør, som er avgjørende for hvordan tjenestene blir: Vil kommunene ha billigst mulig tjeneste uten krav til kvalitet, eller vil de ha både kvalitet og pris? Ingen kommune vil bare ha det billigst mulig, uten krav til kvalitet.

Synet på hvordan denne kombinasjonen best kan oppnås, vil variere fra politiker til politiker. Noen har stor tro på at konkurranse vil bidra til tjenesteutvikling og innovasjon og derved god kvalitet, mens andre har tro på at private kan levere mer kostnadseffektive løsninger enn kommunen selv. Uansett hvem som driver sykehjem for en kommune, skal brukerne være sikret en definert, enhetlig og god standard. Alle som driver sykehjem er underlagt de samme strenge lover og regler. Lønnen hos de private leverandørene av sykehjemsdrift følger arbeidsmiljølovens bestemmelser om virksomhetsoverdragelse (alle ansatte «beholder sine individuelle lønns- og arbeidsvilkår») og bedriftens tariffavtale.

Konkurranse i seg selv gir verken lavere bemanning eller dårligere arbeidsmiljø. Men det er mange eksempler fra kommune-Norge, både i kommuner som har konkurranseutsetting og som ikke har det, som avdekker mangelfull tjenestekvalitet i eldreomsorgen, brudd på arbeidsmiljøloven, høyt sykefravær osv. Dette kan handle om mange forhold: Ubesatte stillinger, manglende kompetanse, dårlig organisering, svakhet i ledelse. Dette er utfordringer som mange kommuner sliter med i eldreomsorgen, og utfordringen er altså ikke mindre om det er kommunene selv som står for driften.

Avsporet debatt

Forskning sier at det er vanskelig å påvise kvalitetsforskjeller mellom offentlig og privat driftet eldreomsorg i Norge (FAFO 2013), men at det er mulig at man ved privat driftet eldreomsorg kan påvise at man får noe mer kvalitet for hver krone (Oslo Economics 2012). Mange kommuner har dessverre ikke gjennomført undersøkelser om kvaliteten på de tjenestene de tilbyr. Men noen kommuner gjør det, og det er gjerne når kommunale sykehjem konkurranseutsettes. Da blir kommunen interessert i å følge opp anbudet, og det fører igjen til at de ønsker å vite noe om kvaliteten på de sykehjemmene de selv drifter. Det er ikke slik at kvalitetsundersøkelser, der de foreligger, kun avdekker avvik hos private sykehjem. I Helsetilsynets undersøkelser finner man avvik i opp til 50 prosent av virksomhetene når de fører tilsyn.

Norge bruker mer penger på eldreomsorg per innbygger enn noe annet land. Vi har høyere bemanningsfaktor og høyere kompetanse på våre sykehjem enn hva som er tilfellet i våre naboland. Den største utfordringen, både for kommunale og for private, er mangel på faglært personell. Den vil ikke bli mindre i årene som kommer, med økte krav til kvalitet og flere eldre som trenger omsorg. Derfor er det avgjørende at sykehjem og omsorgstjenester drives så godt som mulig.

Diskusjonene om eldreomsorg og sykehjem handler i alt for stor grad om hvem som skal utføre tjenesten. Det er mye viktigere at man fremover går over til å diskutere hvordan tjenestene oppfattes av beboere og pårørende, hva som skaper god kvalitet og hvordan dette best kan måles.

Innlegget er publisert på Fastings blogg og minervanett.no 2.6.2015