Institusjoner og forvaltning

Sammenslåtte kommuner faller i god jord hos dem som bor der. Det burde gi grobunn for at vi kan få større og færre kommuner i Norge på sikt.

Norske kommuner sliter med å løse oppgavene de er pålagt, og de minste kommunene sliter mest. Større kommuner, som alle kan løse de samme utfordringene, er anbefalingen fra generalistkommuneutvalget. Hele utvalget faller Senterpartiet tungt for brystet.

Hvis det blir for mange eksempler på dårlig funderte utredninger, vil hele institusjonen miste respekt og legitimitet. Det vil være et tap for Norge.

Oppgaven fremover bør være å spørre hvordan vi kan regulere og bruke offentlige, ideelle og kommersielle aktører på en best mulig måte. Det kunne vært et fint oppdrag til et offentlig utvalg.

Korporatisme kan være problematisk og til og med gå i interesseorganisasjonens disfavør, hvilket den tidligere lederen i Norsk tjenestemannslag ser ut til å mene.

LO-ansatte Arvid Ellingsen har lest mitt Civita-notat om korporatisme og er ikke imponert. Jeg er ikke særlig imponert over Ellingsens kritikk heller.

I dag leverer Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag sine krav til staten.

I Dagsavisen 23. april blir jeg avlagt en visitt av kommentator Jo Moen Bredeveien.

Legg ned fylkeskommunen og lag større, sterkere og bedre kommuner.

Det er ikke utenkelig at interessentene som skal bidra til å utforme politikk, vil forsøke å trekke politikken i retning av egne interesser.

I debatten om ny sentralbanksjef gis det inntrykk av at Norges Bank svever som institusjon, uavhengig av politiske organer. Det gjør den ikke.

Økt saksfokus, velgerflyktighet og partifragmentering bør føre til nytenkning om hvordan den nye storkommunen skal styres.

Norsk politikk kjennetegnes av en tverrpolitisk enighet om gjennomføringen av reformer. Vil dette endres med dagens regjering?

Det er utenkelig at offentlig sektor vil kvitte seg med mål- og resultatstyring.

Det er grunner til å drøfte Tvedts analyser kritisk, men vi bør kanskje ikke avfeie hans bekymring for demokrati og frihet som «hysterisk».

Hvor langt bør offentlige myndigheter kunne gripe inn i den enkeltes frihet i kampen mot covid-19? Hva kan vi lære om dette fra lignende situasjoner tidligere?

Valgdagen er en slags dommens dag, der stortingsrepresentantene skal stilles til ansvar. Det blir umulig, dersom de i virkeligheten er underlagt noen helt andre som ikke er valgt, og som ikke kan stilles til ansvar.

Er innbyggernes rettssikkerhet i møte med forvaltningen god nok? Er domstollignende forvaltningsorganer likeverdige med domstoler? Hindrer manglende domstolkontroll endringer i forvaltningens praksis hvor dette er nødvendig? Se video fra Civitafrokost med Merete Smith, Michael Tetzschner og Sunniva Cristina Bragdø-Ellenes.

Har fagfolkene for stor innflytelse over norsk politikk – eller er politikken for lite kunnskapsbasert? Hva kan politikerne som fagfolkene ikke kan? Og når må fagfolkene redde politikerne? Er det økonomene som bestemmer mest i norsk offentlig forvaltning? Se video fra møtet her!

Velgerne skifter oftere parti enn tidligere, men kommer politikere også til å gjøre det fremover, skriver Jan Erik Grindheim.

Det som kunne endt i en institusjonell krise, var ikke trusselen om for mye folkestyre, men tilløpet til å gå på tvers av lover Stortinget hadde vedtatt, mandater regjeringen hadde gitt og det ansvaret hovedstyret var tildelt, skriver Steinar Juel i sitt svar til Rødts gruppeleder i Stavanger, Mímir Kristjánsson.

Når støvet har lagt seg, er det kanskje på tide med en generell debatt om ansvar og konsekvens for ledere i offentlig sektor – ikke bare når feilene som gjøres, er små, men også når de er svært store.

Se ny episode av Civitasamtalen med politisk redaktør i Nidaros og tidligeres stortingsrepresentant (SV), Snorre Valen, om hvorfor han er kritisk til PR-bransjen.

"Jeg er fornøyd med å ha skiftet mening. I dag er jeg en liberal monarkist", skriver Mathilde Fasting.

Vold og våpen kan lett avle mer vold og våpen uten at samfunnet blir tryggere, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.

"Dersom det utvikler seg en «politikerklasse» som sirkulerer mellom politikk og PR-bransjen, er det uheldig for demokratiet. Men at bransjen er illegitim, kan vanskelig begrunnes", skriver Eirik Løkke.

Så hvorfor er det slik at disse søkerlistene så ofte inneholder bare ett aktuelt navn? Årsaken er etter min mening opplagt, blogger Kristin Clemet.

Av 28 fiskeriministre etter krigen har ingen kommet fra Østlandet. Det er kanskje på tide?

"Skal vi oppnå virkelig gode resultater i offentlig sektor, trengs det mer innovasjon. Men ingen kan være innovative uten å prøve og feile. Derfor bør det styres bedre i stort og mindre i det små, innenfor rammen av tillitsbasert ledelse", skriver Kristin Clemet.

I anledning ny regjering har forholdet mellom PR-bransjen og regjeringsapparatet igjen blitt aktualisert. Eirik Løkke i Nordlys.

Å innføre selektivt yrkesforbud for bransjer eller personer man ikke liker, slik Trædal synes å ønske, gjør det norske samfunnet mindre demokratisk. Det vil i så fall være en uheldig utvikling. 

Tradisjonen, stabiliteten og det symboltunge fellesskapet monarken representerer har en viktig funksjon, selv i det demokratiske Norge, skriver Mathilde Fasting i Minerva.

Det er utenfor politiets mandat å mene noe om hvor mye rusbruk samfunnet tåler. Torstein Ulserød i Aftenposten.

"Økt fragmentering av partibildet vil komme til å stille stigende krav til våre politiske ledere, og det finnes ingen quick fix eller fasit på spørsmålet om hvordan koalisjonsregjeringer bør eller kan fungere."