Korporatisme kan vel være en utfordring?
I Dagsavisen 23. april blir jeg avlagt en visitt av kommentator Jo Moen Bredeveien.
Publisert: 28. april 2022
Han åpner sin kommentar med en henvisning til Civitas politiske ordboks side om korporatisme, som jeg også har skrevet. Her står det at «det fremste historiske eksempelet på en korporativ stat finnes i den italienske fascismen» – hvilket Bredeveien også vil kunne lese i en hvilken som helst grunnfagsbok i statsvitenskap.
Bredeveien begir seg videre ut på en beskrivelse av korporatisme som statsvitenskapelig begrep – bemerkelsesverdig lik min beskrivelse, både i notat og ordbok. Før han prisverdig trekker frem samfunnsviteren Stein Rokkans teorier om en korporativ kanal for interesseorganisasjoners innflytelse i norsk politikk.
Men hvis vi skal gå nærmere inn på Rokkans teorier, er det viktig å være klar over hans vektlegging av en korporativ pluralisme i norsk sammenheng.
Videre problematiseres det at Arbeiderpartiet og LOs historie ikke er tilstrekkelig belyst. Dagsavisens kommentator kan umulig ha lest – eller forstått – notatet i sin helhet. Selvsagt har Arbeiderpartiet og LO en lang felles historie. Gjennom denne felles historien har nære bånd blitt formalisert, og de blir i dag akseptert som sedvane. Det er nettopp dette som er problemstillingens utgangspunkt.
I motsetning til alle andre interesseorganisasjoner i den norske korporative kanal, preget av det Rokkan kalte en korporativ pluralisme, har LO formaliserte bånd til ett politisk parti. LO er representert i Arbeiderpartiets sentralstyre og valgkomité, deltar i valgkamper og støtter partiet økonomisk.
Så vidt meg bekjent, er dette ikke tilfellet for noen andre forhold mellom interesseorganisasjoner og partier. Selv innenfor den godt organiserte jordbrukssektoren kuttet dagens Senterparti båndene til bondebevegelsen allerede to år etter at partiet ble dannet som Bondepartiet i 1920.
Derfor er det spesielt, og, etter min mening, et eksempel på uheldig korporatisme at det er så tette bånd mellom et politisk parti og en interesseorganisasjon i det norske politiske system som det er mellom Arbeiderpartiet og LO. Bredeveien lar dessuten være å nevne et av notatets hovedpoenger, nemlig at de øvrige hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden fikk mindre makt, mens LO fikk mer makt, sist Arbeiderpartiet regjerte. Jeg tror ikke vi kan si at det samme har skjedd med NHO sammenlignet med de øvrige hovedsammenslutningene på arbeidsgiversiden, under diverse Høyre-regjeringer.
Det er uheldig hvis det samles for mye makt hos én enkelt hovedsammenslutning på arbeidstakersiden. Det ville jeg også ha ment, dersom det samme var tilfellet på arbeidsgiversiden. Jeg lurer på hva Dagsavisens kommentator ville ha skrevet, dersom NHO fikk fast plass i Høyres sentralstyre og valgkomité i bytte mot politisk og økonomisk støtte og valgkampbidrag.
Organisasjonsfriheten er absolutt, og medlemskap og deltakelse i interesseorganisasjoner er i vårt liberale demokrati heldigvis nedenfra og opp, i motsetning til ved den korporative stat. Det står også i Civitas ordbok, men blir utelatt av Bredeveien i hans kritikk av mitt notat og det jeg har skrevet om denne problemstillingen i ordboken.
Teksten er publisert i Dagsavisen 26.4.2022.
videre lesning
Tette bindinger mellom Ap og LO – uheldig korporatisme?
Arbeiderpartiets nære forhold til LO kan igjen bli et problem
Korporatisme
Relatert
Bedre grunner for å slå sammen lokalvalg og stortingsvalg
Felles dato for stortings- og lokalvalg har flere fordeler enn ulemper
Penger og politikk: LO går over streken
Verdikampen mot det autoritære
Partienes finansiering er ute av balanse
