Farlig folkestyre var ikke problemet

Det som kunne endt i en institusjonell krise, var ikke trusselen om for mye folkestyre, men tilløpet til å gå på tvers av lover Stortinget hadde vedtatt, mandater regjeringen hadde gitt og det ansvaret hovedstyret var tildelt, skriver Steinar Juel i sitt svar til Rødts gruppeleder i Stavanger, Mímir Kristjánsson.

Steinar Juel

Publisert: 9. september 2020

Mímir Kristjánsson, Rødts gruppeleder i Stavanger, kommenterer i Klassekampen 27. august striden om ansettelsen av ny leder for NBIM, oljefondets forvaltningsorganisasjon i Norges Bank. Han hevder at høyresiden mente at ansettelsessaken var i ferd med å bli en institusjonell krise, fordi folkevalgte ville mene noe om hva slag økonomiske bindinger lederen kan tillate seg å ta med inn i jobben. «Krisa for rettsstaten ble avblåst da Lovavdelingen konkluderte med at det var fullt lovlig å ta affære i Tangen-saken. Siden har det vært underlig stille fra flere av dem som var mest alarmistiske i forrige uke», skrev Kristjánsson.

Denne saken dreide seg ikke om folkestyre eller ikke, men om påregnelighet, noe som er et sentralt rettsstatsprinsipp nedfelt i vår mer enn 200-årige statstradisjon. Stortinget styrer ved å vedta lover, skatter og bevilgninger. I fjor vår ble en ny lov om Norges Bank vedtatt, og det ble da lovfestet at leder av NBIM skulle ansettes av Norges Banks hovedstyre. Dette hadde også vært praksis til da. Når Stortinget og regjeringen har gitt hovedstyret ansvaret for forvaltningen av oljefondet, ville det vært en dårlig løsning dersom det ikke var hovedstyret som også hadde ansvaret for å ansette, og eventuelt avsette, den daglige lederen. Slik er det over alt hvor det er ansvarlige styrer, fordi valget av daglig leder er det viktigste et styre gjør for å sikre gode resultater.

Stortinget er suverent til å endre på oppsettet for forvaltningen av oljefondet. Det kan vedta å legge forvaltningen til et eget selskap hvor styret utpekes av Stortinget, eller til en egen avdeling i Finansdepartementet, eller direkte under Stortinget. Jeg tror ikke noen av disse løsningene ville være kloke, men det er et annet spørsmål.

Med det oppsettet vi har i dag, setter regjeringen gjennom et detaljert mandat rammer for hvordan fondet skal forvaltes. Mandatet er forankret i Stortinget. Regjeringen kunne i mandatet ha spesifisert nærmere hvilke krav som skal stilles til en daglig leder. Slik ordningen er i dag, gir imidlertid Finansdepartementet innspill til hvilke kvalifikasjonskrav som skal stilles og til utlysningsteksten (se Hovedstyret brev til Representantskapet 29/4/20, punkt 2.8). Å komme med krav etter at en person er ansatt, vil være en praksis som gjør det umulig for et styre å fungere, og bryter med rettsprinsippet om at lover og regler ikke skal ha tilbakevirkende kraft.

Et styre, også hovedstyret i Norges Bank, foretar hele tiden en rekke risikovurdereringer innenfor de styringsrammer det har fått. Normalt er det også tenkt igjennom hvordan en skal håndtere uønskede situasjoner eller kriser. Styrer er ansvarlige for de risikovurderingene de gjør innenfor de rammer de har fått, og går det veldig galt, kan de skiftes ut. Ansvarsforholdene blir mildt sagt uklare, hvis det er slik at andre løpende skal overprøve styrets risikovurderinger. Ansvaret for risikovurderingene innen de gitte rammene og ansvaret for virksomhetens resultater kan vanskelig skilles.

Innlegget var publisert 9. september 2020.