Statsbudsjettet er for detaljert

«Den vanvittige detaljeringsgraden i statsbudsjettet gjør at de viktige debattene forsvinner i støy», skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund

Anne Siri Koksrud Bekkelund

Publisert: 20. oktober 2017

Det norske statsbudsjettet er rekordstort, trolig større per innbygger enn i noe annet land. Likevel vekker det hvert år en rituell harme fra alle kanter, også fra de som kanskje har fått mer, men likevel mener at de ikke har fått «nok mer».

Sutringen kan fort fremstå komisk. Men det er alvor: Støyen gjør det vanskeligere for politikerne å ta rasjonelle beslutninger. For det er ikke alle kutt som er fornuftige, eller alle påplussinger som er gale. Krisesentre og rettshjelptiltak kan fort forsvinne i mengden av forsmådde Tesla-kjøpere og irriterte hjemmeværende mødre som ikke får beholde skattefordelene sine.

Det grunnleggende problemet er at statsbudsjettet er altfor detaljert. Det burde bestå av langt færre nivåer og poster enn i dag. Det er en uting at stortingsrepresentanter vedtar støtte på noen hundre tusen kroner til små organisasjoner og tiltak.

Støtte til enkeltorganisasjoner burde tildeles gjennom søknadsbaserte ordninger forvaltet av byråkratiet. Politikerne burde sette mål og rammer, ikke opptre som verken velgjørere eller overdommere for enkeltorganisasjoner.

Tilsvarende burde Stortinget ikke blande seg inn i de detaljerte prioriteringene på enkeltposter hos etater, direktorater og andre statlig forvaltede organer. Det er interessant hvordan politikere den ene dagen kan ønske seg en «tillitsreform», mens de den neste dagen klager over at midler ikke øremerkes til deres hjertesaker, om det er helsesøstre eller politikontor.

Detaljgraden fører også til at selve prosessen rundt budsjettet blir både komplisert og langvarig. Mengden av enkeltposter, tilskudd og bevilgninger man skal bli enige om, er rett og slett enormt omfattende.

Når ingen sak er for liten til en egen post i statsbudsjettet, krever det svært mye av små partier å sette seg inn i alle detaljene. Den potensielle gevinsten av å drive lobbyvirksomhet mot politikerne blir også enorm. Trykket – ikke minst fra partienes allierte i den norske organisasjonsfloraen – kan bli stort.

Budsjettprosessen burde handle om de store spørsmålene: Hvordan ruster vi oss for endringer i klima, demografi, teknologi og den globale verdensorden? Stortinget burde bli enige om målsetninger, prioriteringer og økonomiske rammer. I stedet forsvinner de store sakene og de lange linjene i konkurransen om hvem som kan rope høyest. Det er ikke et særegent borgerlig problem, men det bør oppta alle som ønsker rasjonelle beslutningsprosesser i politikken.

Innlegget stod på trykk i Aftenposten 18.9.2017