Demokrati

Skadeprinsippet bør ikke brukes som hersketeknikk i debatten om koronatiltak

Det er grunner til å drøfte Tvedts analyser kritisk, men vi bør kanskje ikke avfeie hans bekymring for demokrati og frihet som «hysterisk».

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 22. april 2021

Vår frihet kan ikke sees uavhengig av andres frihet. Skadeprinsippet er sentralt for koronatiltak. Vi legger sterke begrensninger på individets frihet fordi vi kan skade andre ved smittespredning. I et svar til Terje Tvedt blir dette argumentet brukt av Øyvind Kvernvold Myhre. Han siterer den kjente liberale tenkeren Mill for å begrunne sitt poeng: «My right to wave my fist ends where your nose begins.»

Jeg tviler på at Tvedt ikke har skjønt skadeprinsippets relevans for tiltak. En rimeligere tolkning, og vel så avgjørende når vi diskuterer skadeprinsippet, er forholdsmessighet i bruk av prinsippet.

Tilhengerne av de strengeste og mest frihetsberøvende tiltakene bør ikke få bruke skadeprinsippet som en hersketeknikk mot innvendinger. Som Ove Vanebo skrev i Morgenbladet 19. februar: «Vi som har vært skeptiske til uforholdsmessige tiltak, er ikke kun frihetselskende egoister.»

Et område hvor forholdsmessighet er avgjørende, er trafikkregulering. I 2020 var det for første gang færre enn 100 som ble drept i trafikken. Til tross for at vi kan skade andre, tillater vi relativt høy fart, men ikke ubegrenset fart. Den samme avveiningsdiskusjonen bør vi ha om koronatiltak.

Det er riktig at friheten er sosial, slik Myhre antyder. Den gjelder for oss begge. Individet utvikler sin frihet gjennom anerkjennelse, sa Hegel. Noe sosialt, altså.

Men mange er avskjermet fra det sosiale i dag. Det gjelder for eksempel barn som er satt i kohorter borte fra nære venner som de vanligvis leker fritt med. Det kan være nødvendig for å hindre smittespredning, men særlig over tid er det ikke sikkert at forholdsmessigheten blir ivaretatt. Da skades begges frihet og helse.

Vanebo nevner en norsk undersøkelse hvor over halvparten av respondentene svarte at sikkerhet og smittevern er viktigere enn demokrati.

Det er grunner til å drøfte Tvedts analyser kritisk, men vi bør kanskje ikke avfeie hans bekymring for demokrati og frihet som «hysterisk».

Innlegget var publisert i Aftenposten 19. april 2021.

Relatert

Jette F. Christensen

Det liberale demokratiet trues av mer enn krig

Regjeringer på vårt eget kontinent bygger ned det demokratiet som har gitt dem makt.

DemokratiDemokrati og rettigheter

Mats Kirkebirkeland

Den russiske spesialoperasjonen i Norge

En kontrafaktisk historie om hvordan Norge endte med å avstå Troms og Finnmark til Russland.

ForsvarspolitikkForsvar og sikkerhet

Bård Larsen

Vinteren kommer, 1962.

Hvor kom de fra, kaosrytterne som så intenst forsøker å overbevise oss om at verden ikke har gått fremover?

DemokratiPopulisme

Bård Larsen

Folkemord skal straffe seg

Glemsel og likegyldighet er folkemordets siste fase. Den norske regjeringen bør erkjenne Stalins menneskeskapte sultkatastrofe i Ukraina på 1930-tallet som et folkemord.

DemokratiTotalitære og autoritære regimer

Oda Oline Omdal

Vi kvinner kan hvis vi vil, og vi trenger ikke å kvoteres inn for å få det til

Jeg håper likestillingskampen i årene som kommer, ikke bare blir kvinnekamp, men også likestillingskamp, der kompetanse veier tyngre enn kjønn.

Likestilling og feminisme

Caroline Gruer

Norge er et av verdens mest egalitære samfunn – men vil det vedvare?

Likestillingspolitikken har havnet i et spor der målsettingene ikke lenger husker hva som var begrunnelsen, og der virkemidlene er blitt mål i seg selv.

Høyere utdanningLikestilling og feminisme