Fylkeskommunene bør avvikles. Og bibliotekene bør bli et kommunalt ansvar.

Demokratisk nærhet til beslutningene og effektivitet i offentlig forvaltning er bare to av mange grunner til at fylkeskommunene bør avvikles.

Aslak Versto Storsletten

Publisert: 6. august 2024

Folk er lite opptatt av fylkeskommunen. Det har gjennomgående vært lavere valgoppslutning ved fylkestingsvalg enn ved kommunevalg og stortingsvalg i alle år siden det ble innført direktevalg til fylkestingene i 1975.

Fylkeskommunen kan fremstå som nødvendig så lenge det finnes mange små kommuner her i landet, som ikke kan ta på seg fylkeskommunale oppgaver. Hadde det vært litt større kommuner, ville det overhodet ikke vært behov for fylker.

Hvis fylkeskommunene forsvinner, unngår vi et ledd med byråkrati, noe som er kostnadsbesparende. Dette ville i sin tur ført til større effektivitet i en offentlig sektor som desperat trenger forbedringer.

Nærhetsprinsippet

«Offentlige oppgaver bør fortrinnsvis legges til det forvaltningsnivået som er nærmest innbyggerne», slår kommuneloven fast. Men dette «nærhetsprinsippet» er ikke alltid tilfellet i dag. Fylkene har ansvaret for flere oppgaver som kunne vært løst på kommunalt nivå.

Skal et regionalt folkevalgt nivå være nødvendig, bør det ha funksjoner og oppgaver som løses bedre på et slikt nivå enn hos kommuner eller stat. Hvis oppgavene kan løses like godt eller bedre et annet sted, vil et slikt forvaltningsnivå være overflødig.

Det er riktignok ikke helt slik i dag. Fylkeskommunen har ansvarsområder som løses bedre på et regionalt nivå, enn det dagens kommuner eller staten ville gjort. Det er for eksempel gode grunner til at samferdsel og videregående opplæring skal ligge på et regionalt nivå, slik at kollektivtransport, veisatsing og utdanningstilbud kan sees i sammenheng. Men dette gjelder slettes ikke alle dagens ansvarsområder.

Noen fylkeskommunale oppgaver ser ut til å ligge til fylkesnivå for å rettferdiggjøre nivået i seg selv. Det er for eksempel ingen åpenbar begrunnelse for at fylkene skal ha ansvaret for tannhelse og kultur. Slik kan det faktisk se ut til at noen oppgaver tillegges fylkeskommunen for å legitimere at den i det hele tatt skal eksistere.

Siden vi skriver i en kulturavis, kan kulturpolitikken brukes som eksempel.

Kultur

Kulturpolitikken som fylkene har ansvaret for, er variert. Men nærmest alt kunne og burde, som vist i et Civita-notat, vært løst like godt på et annet forvaltningsnivå:

Arkivtjenester er et kommunalt, fylkeskommunalt og statlig ansvar. De fylkeskommunale arkivene bør fordeles mellom stat og kommune. Videre kan riksarkivaren, som i dag, føre ettersyn med kommunale arkiver.

Bibliotekene bør i sin helhet være et kommunalt ansvar. Etter folkebibliotekloven er fylkeskommunens ansvar å «ivareta regionale bibliotekoppgaver og regional bibliotekutvikling, herunder gi råd til lokale myndigheter, yte bibliotekfaglig veiledning og assistanse, og arrangere møter og kurs om bibliotekspørsmål». Det kan kommunene vel så godt ordne med selv.

Idrett og friluftsliv kan også i sin helhet overtas av kommunen. Ansvaret gjelder først og fremst fordelingen av tippemidlene og bygging av idrettsanlegg.

Kulturformidling omfatter blant annet den kulturelle skolesekken og annen kulturformidling. Dette ansvaret bør overføres til kommunene, som allerede har ansvar for, og kompetanse på, kulturformidling gjennom kulturskolen, noen steder drift av kino, museum, opera- og kulturhus, samt forvaltning av diverse tilskudds- og støtteordninger.

Kulturminnevern kan deles mellom kommune og stat. Kulturminner som har såkalt regional eller nasjonal verdi, bør vurderes i hvert enkelt tilfelle. Tilskudd til kulturminner, og formidling av kulturminner, kan i sin helhet legges til kommunens oppgaver, med mindre disse er av nasjonal interesse.

Farvel fylkeskommune

En rettferdiggjøring av fylkeskommunen som forvaltningsnivå hviler delvis på at den har oppgaver som kunne vært løst vel så bra på et lavere nivå. De oppgavene som i dag hviler på fylkeskommunen av hensyn til regional utvikling, kan utføres av kommuner som er større og sterkere enn i dag.

For at norsk forvaltning skal følge nærhetsprinsippet og makten ligge nærmest mulig landets borgere, bør fylkeskommunens oppgaver delegeres til færre og større kommuner. Slik kan lokaldemokratiet bety mer for borgernes hverdag, og vi kan kvitte oss med en del av forvaltningen som har mindre legitimitet enn de andre forvaltningsnivåene.

Innlegget er publisert i Subjekt 4.8.2024.