Systemsvikten
Når støvet har lagt seg, er det kanskje på tide med en generell debatt om ansvar og konsekvens for ledere i offentlig sektor – ikke bare når feilene som gjøres, er små, men også når de er svært store.
Publisert: 19. august 2020
Nav-skandalen er enda en offentlig forvaltningsskandale som angivelig handler om mange som har sviktet. Innebærer den offisielle fortellingen at noen slipper for billig unna ansvaret?
Da granskningsutvalget som har gjennomgått den såkalte Nav-skandalen, la frem sin rapport 4. augst, var oppsummeringen fra våre politiske myndigheter at det var en systemsvikt.
«Granskingsrapporten bekrefter en systemsvikt hvor nær samtlige instanser gjennom en årrekke har sviktet på dette området,» sa arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen (H).
Hans forgjenger, Anniken Hauglie (H), snakket også om «systemsvikten» da hun ble intervjuet i forbindelse med granskningsutvalgets rapport. Formuleringene skaper unektelig en følelse av at ansvaret nærmest er pulverisert.
Det er vanskelig ikke å høre et slags ekko fra oppgjøret om beredskapssvikten i forbindelse med terroren 22. juli. Konklusjonen fra vårt politiske etablissement etter at kontroll- og konstitusjonskomiteen hadde behandlet Gjørv-kommisjonens rapport, var den gang at den lite håndgripelige størrelsen «myndighetene» hadde sviktet.
Daværende statsminister Jens Stoltenberg og andre ansvarlige ledere tok ansvar ved å bli sittende. Enkelte, som justisminister Knut Storberget, trakk seg eller fant andre ting å gjøre kort tid etterpå, men da angivelig etter eget ønske og aldri med 22. juli-tragedien som begrunnelse.
22. juli og Nav-saken er saker av veldig ulik karakter, og noen vil sikkert mislike at noe som helst sammenlignes med 22. juli. Det er forståelig. Men begge sakene er også forvaltningsskandaler med det til felles at de ser ut til å ha få direkte konsekvenser for personer med lederansvar.
Foreløpig har én person, så vidt jeg vet, gått av som følge av svikten i trygdeforvaltningen: Tidligere ytelsesdirektør i Nav Kjersti Monland trakk seg kort tid etter at saken ble kjent i fjor høst. Men ansvar for feil var ikke den offisielle begrunnelsen for avgangen. Snarere var det «riktig at noen andre tok det viktige arbeidet videre», ifølge Monland, og daværende Nav-direktør Sigrun Vågeng, var «glad for at hun (ville) fortsette å bruke sin kompetanse og kapasitet til beste for utviklingsarbeidet i organisasjonen».
Monland er i dag seniorrådgiver i Nav, med omtrent samme lønn som hun hadde som direktør. Ingen ledere høyere opp i forvaltningen har gått av med ansvar for feil i Nav-saken som begrunnelse, og den offentlige fortellingen er at «systemet» har sviktet.
Nav-saken bidrar til å befeste et inntrykk av at relativt små feil og overtramp, som en ulovlig brygge eller et sleivete innlegg på Facebook, kan medføre knallhard kritikk og ofte at ansvarlige ledere må trekke seg.
Mens når skandalen blir stor nok, synes lederansvar i det offentlige stort sett å være uten konsekvenser. Unnskyldninger blir fremsagt, men det personlige lederansvaret fremstår nærmest som en formalitet.
Heller ikke granskningsutvalget i Nav-saken har vært opptatt av å konkretisere ansvaret noe nærmere enn at det er «mange» som bærer det. Utvalget har vært opptatt av «hvordan feilen kunne skje, hvordan den kunne pågå så lenge, og hvilke lærdommer som kan trekkes.» Man kan godt si at det er det viktigste. Men man kan samtidig spørre om ikke noen med dette slipper vel billig unna.
I hvilken grad det er rimelig å peke på noen andre enn «mange» når ansvaret for systematisk svikt skal plasseres, avhenger av hva svikten bunner i. Hvorfor har EØS-rettens betydning for anvendelsen av folketrygdens oppholdskrav befunnet seg i blindsonen, for å bruke begrepet fra Nav-granskningsrapportens tittel, til en rekke offentlige organer over så lang tid?
Mange av de kritiske merknadene til granskningsutvalget kan oppsummeres som ulike former for styringssvikt, selv om utvalget ikke bruker dette begrepet. Én grunnleggende svikt handler om gjennomføringen av de relevante EØS-reglene i norsk rett på dette området. Utvalget mener «det er uforsvarlig at lovens bestemmelser ikke gir veiledning om EØS-regler av betydning».
De tiltakene som ble truffet ved gjennomføringen, kan samlet sett karakteriseres som «dårlig lovgivingsteknikk», oppsummerer utvalget. Dernest var forutsetningene for at feil praksis som følge av den mangelfulle lovgivningen skulle bli oppdaget, «ikke optimale», som utvalget skriver.
Disse forutsetningene handler blant annet om dårlig organisering og fravær av klare rutiner for kommunikasjon mellom etatene. Organisering, rutiner og lovgivningsteknikk er departementets ansvar. Det er lett tenke seg at lovgivningsteknikk og «strukturene for faglig dialog og styring» ikke er det politisk mest spennende. Tilsvarende hevdet embetsverket i Justisdepartementet etter 22. juli-tragedien at langvarige forsøk på å få gjort noe med den dårlige IKT-situasjonen i politiet ikke fikk oppmerksomhet, fordi dette ikke var et justispolitisk spennende tema.
Oppmerksomheten til skiftende regjeringer har i stedet «vært rettet mot bekjempelse av trygdemisbruk og reduksjon av trygdeeksport», skriver utvalget.
«Tilsynelatende har ingen løftet blikket», slik at feil praktisering kunne oppdages, konstateres det i granskningsrapporten. Det er et lederansvar å ta initiativ til og sørge for organisering som gjør det mulig å løfte blikket og oppdage og rette opp systematiske feil. Det gjelder både politiske ledere og embetsverkets toppledelse. Sistnevnte er en kategori arbeidstagere som nyter et unikt stillingsvern, blant annet fordi de skal være faglig uavhengige og kunne løfte blikket utover hva skiftende regjeringer er opptatt av. Hvorfor er det tilsynelatende umulig å plassere dette ansvaret noe nærmere?
«EØS-rettens betydning for tolkningen og anvendelsen av folketrygdlovens regler om syke-, pleie og arbeidsavklaringspenger har ligget i blindsonen, og det tok det lang tid før noen sjekket», er den avsluttende bemerkningen i granskningsrapportens oppsummering. Men hvem er «noen» som burde sjekket?
Når støvet har lagt seg, er det kanskje på tide med en generell debatt om ansvar og konsekvens for ledere i offentlig sektor – ikke bare når feilene som gjøres, er små, men også når de er svært store.
Artikkelen er på trykk i Aftenposten 17.8.20.
Relatert
Ingen er redd for offentlig sektor
Hva om Hamas ønsket fred?
Posering fra SV om lokaldemokrati
Er penger viktigere enn demokrati?
Ingen er uskyldig – antisemittisme på venstresiden
