Demokrati

Nok et eksempel på uheldig korporatisme?

I dag leverer Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag sine krav til staten.

Publisert: 29. april 2022

Nettavisens sjefredaktør, Gunnar Stavrum, skriver om «bukken og pengesekken», og forklarer hvordan flere profilerte Senterparti-politikere er bønder, og dermed «sitter på alle sider av bordet når de skal sikre seg nye milliarder fra staten».

Det faktum at mange Senterparti-politikere også er bønder overrasker neppe mange, men illustrerer hvorfor det kan være utfordrende når interesseorganisasjoner og interessepartier har samme interesse.

En interesseorganisasjon er en organisasjon som kjemper for en bestemt gruppe eller sak. Et interesseparti er et parti som kjemper for en bestemt gruppe eller sak – til forveksling like definisjoner.

Når interessepartier får makt og vil tilgodese «sine» interesseorganisasjoner, kan vi få en situasjon som fremstår som «bukken og pengesekken», når bønder «sitter på alle sider av bordet», som Stavrum skriver, ved et jordbruksoppgjør.

Korporatisme er et statsvitenskapelig begrep som – i bred forstand – beskriver institusjonalisering av interesseorganisasjoner inn i det politiske systemet. Det betyr at disse ikke lenger kun driver påvirkningsarbeid for sitt syn mot det offentlige politiske beslutningssystem, men er blitt del av det.

Både forhandlinger og deltagelse i forvaltningen gjennom offentlige råd og utvalg er korporative trekk i det norske politiske systemet. Disse kan beskrives som forhandlings- og forvaltningskorporatisme.

Forhandlingskorporatisme er når interesseorganisasjoner deltar systematisk i forhandlinger om lønn og arbeidsvilkår – slik som bondeorganisasjonene.

Forvaltningskorporatisme er når interesseorganisasjonene legger grunnlag for utformingen av politiske vedtak gjennom deltagelse i offentlige råd og utvalg.

Jordbruksoppgjøret er et eksempel på det første, men bondeorganisasjonene driver, som de fleste store interesseorganisasjoner, også med forvaltningskorporatisme i samvirke med staten.

Jordbrukssektoren er godt organisert, og i motsetning til ved trepartssamarbeidet, hvor arbeidstakeres interesseorganisasjoner og arbeidsgiveres organisasjoner forhandler med staten som mekler, foregår jordbruksoppgjøret direkte mellom bøndenes interesseorganisasjoner, Norges Bondelag og Norsk Bonde og – Småbrukerlag, og staten – et slags topartssamarbeid.

Et formildende element er at Senterpartiet kuttet sine formelle bånd til organisasjonene i jordbruket to år etter sin dannelse (da Bondepartiet) i 1920. Dette i motsetning til det tydeligste eksempelet på norsk korporatisme, nemlig forholdet mellom Arbeiderpartiet og LO.

I motsetning til alle andre interesseorganisasjoner i den norske korporative kanal, preget av det Rokkan kalte en korporativ pluralisme, har LO formaliserte bånd til ett politisk parti. LO er representert i Arbeiderpartiets sentralstyre og valgkomité, deltar i valgkamper og støtter partiet økonomisk. Så vidt meg bekjent, er dette ikke tilfellet for noen andre forhold mellom interesseorganisasjoner og partier. Heller ikke for Senterpartiet og bondeorganisasjonene.

Dersom det samme hadde vært tilfellet for Senterpartiet og bondeorganisasjonene, tror jeg vi hadde brukt helt andre og sterkere ord enn korporatisme. Dessuten kunne det kanskje ha vanskeliggjort forhandlingene om man satt i hverandres sentralstyrer.

Innlegget er publisert i Nettavisen 27.4.2022.