Demokrati

Bør Kristiansand innføre parlamentarisme?

Økt saksfokus, velgerflyktighet og partifragmentering bør føre til nytenkning om hvordan den nye storkommunen skal styres.

Jan Erik Grindheim

Publisert: 13. desember 2021

Sist mandag arrangerte tankesmien Civita en debatt på Teateret i Kristiansand med tittelen «Hva kan norsk høyreside lære av det som har skjedd i Kristiansand?» — Ingen ting, vil vel mange si, etter det kaoset som har utspilt seg i Kristiansand bystyre siden kommunevalget i 2019. Mens andre kanskje vil mene det motsatte: her har ikke bare norsk høyreside, men også venstresiden, noe å lære.

Kommunevalget i Kristiansand i 2019 var et typisk protestvalg. Velgerne var i mindre grad opptatt av tradisjonelle politiske skillelinjer og partiidentitet, enn av hvilke saker som dominerte den politiske dagsorden og som samsvarte med deres interesser.

Dette er en generell trend vi har sett i politikken de senere årene, lokalt og nasjonalt, her i landet og i andre land: velgerne blir mer saksorienterte i sine partivalg og de bestemmer seg gjerne i løpet av valgkampen hvilket parti de vil stemme på. Mange på selve valgdagen.

Kombinert med at det i Kristiansand i 2019 var mange store og omfattende saker som stod på den politiske dagsorden samtidig, førte dette til at partier som var mer opptatt av enkeltsaker enn å føre en helhetlig politikk vant velgernes gunst og kom inn i bystyret med flere representanter.

Men der var det ikke like lett for den enkelte representant å holde seg til det partiet de hadde latt seg mobilisere av, eller for partiene å stå ved sine lovnader. Senest i høst har partier og representanter i tur og orden trukket seg fra de samarbeidskoalisjonene som ble etablert etter valget i 2019.

Da kom det 15 partier inn i Kristiansand bystyre, og de to største av dem – Arbeiderpartiet og Høyre – fikk til sammen bare 36 prosent av stemmene og ble omtrent jevnstore med 18,3 prosent til Ap og 17,7 prosent til Høyre. Ingen av dem var i nærheten av å oppnå flertall med de koalisjonspartnerne de har hatt på nasjonalt nivå gjennom de siste stortingsperiodene.

Derved endte den nyslåtte storkommunen Kristiansand opp med en svært utfordrende politisk situasjon, hvor Arbeiderpartiet til slutt klarte å samle et flertall av seks partier og flere uavhengige representanter.

Professor Dag Ingvar Jacobsen ved Universitetet i Agder har kalt dette for det mest ustabile flertallet i Kommune-Norge i inneværende valgperiode (NRK Sørlandet 16.11.2021), men sier at dette i seg selv ikke gir noen grunn til bekymring siden det aldri har vært meningen at norske kommuner skal styres etter et system med en klar og tydelig posisjon og opposisjon. Ideen bak kommunepolitikken har tradisjonelt vært at det skal være så uformelt at partene kan trekke seg ut når de ikke er fornøyde.

Derfor er det også naturlig at det lettere vil kunne dukke opp nye partier i norske kommuner enn på nasjonalt nivå, uten at dette i seg selv skulle være et problem i et demokrati.

Som Stian Storbukås fra Frp sa på Civita-møtet sist mandag, burde det heller sees på som en styrke at det kommer nye politiske partier til, siden dette kan få de eksisterende partiene til å skjerpe seg i møtet med velgerne. Dessuten må vi ikke glemme at Kristiansand hadde den høyeste valgdeltagelsen på mer enn tretti år i 2019, så det politiske engasjementet er det tydeligvis ikke noe å si på blant byens innbyggere.

Samtidig er det ikke til å komme forbi at når 22,4 prosent av stemmene i 2019 gikk til det som ofte kalles protestpartier, er det ikke så lett å opparbeide styringsdyktige flertall hverken på høyre- eller venstresiden i politikken. Derved blir det også vanskeligere for velgerne å holde de politiske partiene til ansvar for de prioriteringene som gjøres, og vi står i fare for å diskreditere hele det kommunale selvstyret.

Når vi i tillegg opplever slike personlige utfall og åpne krangler som vi har sett i Kristiansand bystyre i inneværende periode, skal det nok ikke så mye til før valgdeltagelsen går tilbake igjen ved neste kommunevalg.

For at det ikke skal skje, ville det kanskje være en idé for Kristiansand å innføre et parlamentarisk styringsprinsipp for kommunestyret, slik Bergen og Oslo i dag har, i likhet med fylkeskommunene Nordland, Troms og Finnmark, og Viken.

Dette ville kunne tvinge frem et bedre samarbeidsmiljø internt i de to blokkene langs høyre-venstre-aksen, og skape bedre styringsmuligheter med klare alternativer som velgerne kunne forholde seg til.

Kristiansand er tross alt Norges sjette største kommune med mer enn 110 000 innbyggere, og de fortjener en bedre politisk styring og et mer voksent kommunestyre enn det vi har vært vitne til i inneværende periode.

Innlegget er på trykk i Fædrelandsvennen 10.12.2021.