Solbergs metode
Økt fragmentering av partibildet vil komme til å stille stigende krav til våre politiske ledere, og det finnes ingen quick fix eller fasit på spørsmålet om hvordan koalisjonsregjeringer bør eller kan fungere.
Publisert: 28. september 2019
Lørdag 21. september har Sven Egil Omdal en kommentar i Stavanger Aftenbladet under tittelen «Erna Solbergs metode, del 2».
Kommentaren er sikkert ment å være morsom. Den er i hvert fall ikke særlig seriøs. Essensen er en latterliggjøring av en kronikk jeg skrev i Aftenposten i november 2018, altså før KrF gikk inn i regjering.
Det jeg skrev om, var arbeidsformene internt i regjeringen, som frem til da syntes å virke bra. Jeg avsluttet artikkelen med å peke på at arbeidsformene ville måtte forandres, dersom KrF gikk inn og regjeringen dermed ble en flertallsregjering, slik den også ble fra januar 2019.
Omdal gjør seg morsom på min bekostning, fordi det nå har vært mye strid og ordkrig mellom regjeringspartiene, hvilket skal bevise at jeg tok feil da jeg skrev min kronikk. Han fremstiller meg som en slags komiske Ali, som lyver i ren desperasjon, fordi borgerlig samarbeid er Høyres eneste vei til makt.
Men så enkelt er det nok ikke.
Min kronikk var ikke basert på verken løgn eller ønsketenkning. Den var basert på forskning, understøttet av skriftlige og muntlige uttalelser fra tidligere og nåværende regjeringsmedlemmer og andre i regjeringsapparatet.
Det finnes nemlig forskere i og utenfor Norge som studerer arbeidsformene i regjeringen, og de spørreundersøkelsene som er gjennomført, viser at Erna Solberg har en annen og mer kollegial arbeidsform enn for eksempel Jens Stoltenberg hadde i sin siste regjering.
Og dette er ikke trivielt. I Solberg-regjeringen anses for eksempel «regjeringskonferansene» for å være den viktigste beslutningsarenaen, det vil si at de viktigste beslutningene tas blant statsrådene i plenum. I Stoltenberg II- og, litt mer overraskende, Bondevik II-regjeringen (som jeg forøvrig selv var medlem av), var den viktigste beslutningsarenaen «underutvalget», det vil si en uformell arena der bare noen svært få statsråder og statsministeren møter. Denne utviklingen, med stadig økt bruk av underutvalget, er også belyst av Torill Stavenes og professor Kaare W. Strøm, som lenge har bidratt med fremragende forskning om parlamentarisme i ulike land.
Ifølge førsteamanuensis Kristoffer Kolltveit ved Universitetet i Oslo, som leder arbeidet med forskningen i Norge, er det nå ganske etablert at Solberg bevisst har lagt opp til en annen arbeidsform, som altså skiller seg ganske sterkt fra flere tidligere regjeringers arbeidsform. Dette har hun også gitt offentlig uttrykk for. Ifølge Solberg har intensjonen hennes vært at alle statsråder skal være med for å forstå og ta ansvar for helheten, og for at de skal være ett lag.
At regjeringens arbeidsmåte har vært annerledes enn den har vært under tidligere regjeringer, og hvilke følger dette har hatt blant annet for følelsen av å være ett lag, er også godt belyst av blant andre Kristin Halvorsen, som har kommentert dette på frokostmøter i regi av Civita. Halvorsen har gitt uttrykk for en følelse av å ha sittet i «endeløse forhandlinger» (i underutvalget) og av ikke å ha vært del av ett lag, da hennes parti SV var del av Stoltenberg II-regjeringen.
Marit Arnstad fra Senterpartiet har på sine side kritisert Solbergs holdning til at regjeringspartiene «dobbeltkommuniserer», det vil si at de gir uttrykk for sine primærholdninger samtidig som de har inngått kompromisser i regjering og/eller med andre partier, noe jeg også skrev om i min forrige artikkel.
Hvilke følger de ulike arbeidsformene har for politikkutvikling og -gjennomføring, er det meg bekjent ingen som har forsket på. Om dette kan det sikkert også være ulike vurderinger, avhengig av øynene som ser.
Etter at jeg skrev min forrige artikkel, har altså regjeringen blitt en flertallsregjering bestående av fire partier. Det er åpenbart at det spriker mer innad i regjeringen nå enn da den besto av to eller tre partier. Det har også vært episoder i den senere tid som ikke har etterlatt inntrykk av at regjeringen er ett lag.
I hvilken grad Erna Solberg mener at arbeidsformene må endres som en følge av at regjeringen har blitt en flertallsregjering med fire partier, er ikke kjent. Men det er vel ikke usannsynlig at det har skjedd eller kan komme til å skje, slik jeg også skrev. Om noen år vil kanskje også forskerne kunne fortelle oss mer om det.
Det Erna Solberg prøver nå, nemlig å lede en borgerlig firepartiregjering, har ikke vært prøvd siden Per Bortens tid. Han mente det var som å bære «sprikende staur».
Det skal bli interessant å se om det er mulig eller om det blir umulig å holde så brede (flertalls)koalisjoner samlet. Uansett utfall, vil det gi en erfaring som fort kan vise seg gyldig også for den «røde» siden.
Økt fragmentering av partibildet vil komme til å stille stigende krav til våre politiske ledere, og det finnes ingen quick fix eller fasit på spørsmålet om hvordan koalisjonsregjeringer bør eller kan fungere.
Artikkelen er publisert i Stavanger Aftenblad 26.9.19. Se også:
https://www.civita.no/publikasjon/den-solbergske-parlamentarisme-ny-og-saeregen-i-norsk-politikk
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Ullevål sykehus-saken: Oslo tingrett kan komme i en vanskelig situasjon
Kan Ullevål sykehus reddes?
Norsk forvaltningsrett har en regel om at feil i saksbehandlingen ikke fører til ugyldighet, hvis det er grunn til å tro at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. EFTA-domstolen fikk spørsmål om regelen kunne brukes i en sak for Oslo tingrett.
Når politikere plukker velgerne
